OL er over for denne gang, etter en god skrankeøvelse av Julie Dicko Erichsen. Til tross for fall i avspranget, er det en strålende jente som nå bare nyter å være i Tokyo.

– Jeg er veldig fornøyd med øvelsen min generelt sett. Selvfølgelig uheldig med avspranget, men resten er jeg fornøyd med, forteller hun på telefon fra utøverlandsbyen.

Øvelsen hennes var bra. Hun hang på begge slippelementene, og hadde ellers fin stil. Også landslagssjef, Birgit Vallestrand, er fornøyd med det hun så.

– Hun har definitivt hatt en godt gjennomført konkurranse.

Men så var det det fallet, da.

Overroterte

– Jeg trodde jeg var nærmere holmen enn det jeg var, så jeg overroterte og havnet litt bakpå, forklarer Julie.

Det gikk så fort at hun ikke fikk tenkt seg om. Hun måtte bare reise seg opp og bukke til dommerne. I etterkant er hun bare takknemlig for opplevelsene hun har fått.

– Det har vært gøy bare å få oppleve OL. Nå er jeg veldig motivert og vil veldig gjerne konkurrere i OL igjen. Det har vært en utrolig spennende reise.

OL er ferdig for, og nå bærer det tilbake til Norge og litt fri før hverdagen innhenter henne. Med NM i september og VM i oktober håper hun å være tilbake for fullt snart.

Satser mot OL 2024

For mens hennes gruppe startet i hopp, måtte hun fint og pyntelig se på.

– Jeg skulle gjerne vært med selv.

– Men nå skal jeg fortsette å trene hardt for å komme tilbake. Hovedfokuset nå er å komme tilbake 100% fra skaden slik at jeg kan begynne å gjøre de andre apparatene også.

«Helse foran prestasjon» har mottoet vært i oppkjøring til OL, og som NGTF allerede har skrevet, har hun hatt tett oppfølging av lege, Asle Kjellsen, fysioterapeut, Søren Klausen, OLT Vest, Birgit og landslagsfysio, Bente Amundsen.

Oppfølgingen, og ivaretakelse av helsen vil fortsette til akillesen er helt god igjen. Men da vet Julie allerede hva hun skal gjøre.

Kan være helt der oppe

– Jeg vil perfeksjonere de øvelsene jeg har, men gjerne også legge på noen elementer. Akkurat nå er det kun skranke jeg hovedsakelig kan jobbe med, men jeg tenker at jeg kanskje kan øke vanskelighetsgraden i hopp og frittstående også, forteller hun.

Med litt knall og fall gjennom hele turneringen, også fra superstjernen Simone Biles, kan man se på resultatlista at det ikke er skrekkinngytende for norske kvinneturnere å klatre oppover listene i fremtiden.

– Vi visste på forhånd at med en helt perfekt konkurranse, kunne hun vært på øvre halvdel av resultatlista i skranke. Potensialet er kjempestort, vi må bare ha litt mer erfaring, sier landslagssjefen.

Om vi får se Julie høyt oppe på resultatlistene allerede i VM i Kitakuyushu allerede i oktober vil ikke Birgit spekulere i.

-– Nå skal hun få en vell fortjent time-out, og så må hun komme tilbake for fullt. Vi har hele tiden sagt at vi skal skyndte oss forsiktig. VM er viktig, men det skal ikke gå på bekostning av den langsiktige planen, som er OL 2024.

NGTF gratulerer Julie med vell gjennomført OL!

Han har knapt fått summet seg etter sin OL-opptreden, men etter litt kake, og fortsatt i drakten mens han snakker med NGTF, forteller han at nå vil han bare hjem. For å trene.

– Jeg er jo litt lei meg for at det er ferdig, men litt digg og. Nå vil jeg bare hjem og trene. Jeg skal ikke ha noe ferie nå, sier han mens han gliser bredt.

– Trene?!

– Ja, jeg skal trene på alt mulig nå. Starte med frittstående, alle apparatene, få inn nye momenter i stang og lære alt mulig nytt, forklarer han.

Kanskje ikke så rart, for svingstangøvelsene til de beste, er helt utrolige, og ikke noe de norske gjør. Ennå. For OL har gitt mer motivasjon, og han vil bare bli bedre.

Fornøyd med egen prestasjon

– Jeg satser for fullt mot 2024, og da, da får alle se!

Han er i ekstase. Til Team Norway har han allerede fortalt at han er euforisk, og det gjentar han igjen. Og igjen. For det har vært litt av en opplevelse for ham.

– Det er kanskje slik det er å gå på dop. Jeg er bare skikkelig glad og koser meg virkelig.

Stolt av prestasjonen hans er det lett å være. Etter små justeringer fra podietrening til konkurranse, satt det meste som det skulle.

– Skranke var egentlig ganske clean, jeg fikk litt høy fart opp til den ene håndstående, men det gikk bra. Det var lett å komme seg gjennom, egentlig.

For de som har studert poengsummen hans, har flere lagt merke til et trekk på 0,3. Sofus sier det er mange som ikke helt forstår hva det trekket var, men har ingen problem med å oppklare det han selv kaller et mysterie.

Skikkelig OL-følelse

– Jeg gikk litt over tiden, det var derfor jeg fikk trekket. Så da måtte jeg skyndte meg litt mer i de andre apparatene.

Latteren runger i rommet hans. Så mye at han flere ganger får beskjed om å være rolig. Han deler nemlig leilighet med Valentyn, Anatol og Julie, og sistnevnte skal ut i konkurranse neste dag, og klokka er rundt midnatt.

Det er bare så glad og fornøyd han er. Han har vært et stort smil siden han kom til Tokyo. Men det gikk likevel ikke opp for ham før midt i konkurransen hva han faktisk var med på.

– Nå har skikkelig OL-følelse. Jeg fikk det midt i svingstangøvelsen, rett etter en hoppvending. Jeg ble litt sånn «oi, jeg er faktisk i OL». Det var en åpenbaring.

Men svingstangøvelsen hans skulle vært litt annerledes. Vanligvis gjør han en vanskeligere øvelse, men Valentyn ville de skulle trygge det litt mer inn.

Magefølelse endret øvelse

– Vi tok ut 360-vending fordi Valentyn hadde en dårlig magefølelse, og den er det viktig å høre på, sier Sofus.

– Det var noe riktig i den følelsen, ikke bare gammel mat, legger han til og ler godt.

Han har brukt litt tid å akklimatisere seg, og innrømmer selv og at det er tungt for ham å dra på lange turer som dette.

– Jeg trenger nok en uke, minst, på å omstille. Spesielt om jeg skal prestere, og det skal jeg jo.

Og det gjorde han. Alle apparatene gikk veldig bra, og han kjørte rundt 13 poeng i alle fire. Treneren er godt fornøyd med utførelsen, men likevel sitter han igjen med en noe rar følelse.

– Jeg ser at med fullt program kan Sofus konkurrere med de beste, sier Valentyn fra Tokyo.

– Det er ikke helt umulig. Selv om plasseringen kanskje sier noe annet, er det små marginer her. Kjører han fullt program, og kjører rent, så kan han få det til, legger han til.

Med justeringer i skranke og ikke optimal oppkjøring til OL fikk vi nemlig ikke se Sofus på hans beste.

– Sofus kan bedre

– Du kan kanskje si at jeg er litt skuffet over at vi ikke får vist fullt program, med spektakulære slipp i stang, et ekstra element og avspranget hans i skranke og ikke minst vanskeligere bøyleøvelse. Alt dette kan han egentlig, så mål er å forbedre programmet til VM.

VM 2021 er også i Japan. Og nå skal som sagt Sofus hjem og trene for å bli enda bedre til dess.

Valentyn er derimot ikke like klar til å dra rett hjem og trene. Etter en lang oppkjøring, delt stilling i Oslo Turnforening og NGTF, skader og korona er han klar for en fortjent ferie.

Når han kommer tilbake har Norge en ny landslagssjef på plass, noe som kanskje vil gjøre hverdagen noe lettere for Valentyn. Men da håper han også at «alle» vil være med å legge til rette for en tøffere satsing på herrene.

Mener Norge bør kunne kjempe mot de beste

– Samtidig som jeg er veldig fornøyd med OL stiller jeg meg selv spørsmålet, og kanskje alle andre i miljøet også, bør vi ikke kunne tørre å sikte høyere? Alle som er her har to bein og to armer, og derfor samme utgangspunkt. Hvorfor kan vi da på sikt ikke snakke om medaljer i OL?

Han lar det henge litt, men er alvorlig. Han forstår også at det vil være delte meninger om det, og at noen kanskje ikke er enig med ham. Likevel tenker han at det bør være fullt mulig.

– Vi må trene med de beste i verden og bygge navnene til våre utøvere gjennom internasjonale konkurranser. Jeg tror det er fullt mulig å få til.

Men nå skal både han og Sofus nyte den siste tiden i Tokyo. Sofus har allerede sagt han skal teste ut all maten i kantina i utøverlandsbyen, og det starter med frokost i morgen. Så skal de heie på Julie.

– Jeg er veldig fornøyd og glad. Og så er det utrolig hyggelig å se at så mange har fulgt med og heiet på meg! Jeg har ikke fått svart alle og sjekka alle snapper og alt ennå, men jeg setter pris på alt!

Sofus’ resultater i OL:

Skranke: 13.133
Svingstang: 12.933
Bøyle: 13.066
Ringer: 13.233

Det så mørkt ut, og mange tvilte. Målet om OL, som ble satt for lenge siden, holdt på å ryke etter en akillesskade. For det kunne jo ikke gå?

– Det er en skade som tar lang tid å komme tilbake fra, innrømmer Julie.

Men skjebnen ville det annerledes. Før siste OL-uttak fra Olympiatoppen fikk hun gladnyheten.

– Jeg ble selvfølgelig litt lettet, men mest bare glad, forteller hun.

At akillesen i det hele tatt ble leget og klar til å gjennomføre skranke i OL er det mange som skal ha takk for. Det er et team, inkludert tett oppfølging fra Olympiatoppen Vest, som har stått på for fullt siden skaden i mars 2021.

Startet med kor og ballett

Å være en kandidat til i det hele tatt å nå OL i turn var dog ikke alltid like sikkert.

Selv om hun alltid har stortrivdes i Turnkassen, innrømmer mor, Kari Erichsen, at hun i starten trodde Julie bare kom til å drive med turn sammen med de gode venninnene, for det sosiale.

– Jeg trodde ikke da at hun kom til å gjøre noe stort innen noen idrett. Hun fant gode venninner med en gang, og var like smilende og glad uansett hvordan det gikk i konkurranse. Hun har ikke noe utpreget konkurranseinstinkt, forteller Kari.

Hun er tidligere turner selv, og var selvsagt den som tok Julie med i turnhallen. I løpet av de første skoleårene bodde de i Haugesund.

Tilbudet som fantes da var breddeparti, men det startet før Kari var ferdig på jobb, og derfor var det vanskelig å få det til å gå opp. Istedenfor ble det ballett og kor, hvor Julie fulgte mer med på hva de andre gjorde enn å danse og synge selv.

Turnlivet tok over

Men så flyttet Kari og Julie tilbake til Bergen. Julie var med søskenbarna på håndball og fotball, men det var ikke så spennende. Da hun var 9 år tok Kari henne med i Turnkassen, og et lys ble tent.

– Hun trivdes fra dag en og ville fortsette. Da var det liksom gjort.

Der fant hun fort sin gjeng. De ble et trekløver, Julie, Juliane Amalie Tøssebro og Sara Davidsen.

Gjennom tiden har hun hatt en liten håndfull trenere. Men den som har betydd mest, er Anatol Ashurkov. Han har vært i Bergen i to omganger. Først som trener i Bergens Turnforening, men der var han bare trener for Julie en kort periode før han dro til Oslo.

Men det var da hun ble hekta.

Det var da lidenskapen vokste frem.

– Vi var kanskje 10-11 år da, vi tre rekrutter og tre juniorer. De øvde mye med Anatol på vanskelige elementer, og vi så veldig opp til dem, minnes Julie.

En liten knekk

– Dobbel med helskru var umulig for oss, vi gjorde bare ikke det i Bergen. Men så kom Anatol, og så gjorde alle det. Anatol hjalp mye for utviklingen vår, legger hun til.

For jentene var det en stor sorg da Anatol dro, og i perioder var det plutselig ikke like gøy med turn lenger.

De var unge, men likevel lurte de på om de ikke kunne flytte med Anatol til Oslo. Det ble fort slått ned.

Igjen var det det sosiale som ble det viktige. Venninnene, samholdet, gleden av å være sammen og gjøre det de likte.

Julie og Sara flyttet over fra Bergens Turnforening til Laksevåg turn og IL. Etter en liten stund i klubben kom det frem at Anatol var på vei tilbake til Bergen, og da startet arbeidet med å få ham tilbake.

Dugnadsdrevet arbeid

Kari har aldri selv vært med som trener, selv om hun har bakgrunn fra turn. Hun har dog ikke klart å holde seg borte, og har hatt verv og jobbet mye dugnad for klubbene. Det er lett å anta at hun var med på jobben å få ham tilbake.

Ikke bare i prosessen med å få Anatol tilbake, men ellers i klubbene er det helt avgjørende for dem med engasjerte foreldre. Alt fra administrativt til annet arbeid rundt klubben og utøverne er dugnadsbasert.

Foreldrene deler lidenskapen og engasjementet med utøverne, og gjør en enorm jobb for å legge til rette for turnhåpene. Å få favorittreneren til jentene tilbake igjen, ble derfor et stort mål for dem.

Det tok litt tid, men så var han tilbake som trener for jentene.

Med Anatol kom og en vilje til å satse i klubbene. Fana IL og Laksevåg IL har lenge jobbet tett sammen for å kunne satse på jentene og legge til rett for utvikling i klubben.

Jobbet seg gjennom utfordringene

Med å ha på plass gode trenere, tett samarbeid med Olympiatoppen Vest, toppidrettslinjen på Tertnes VGS og foreldre som står på hver dag, er det ingen tvil om at det er tilrettelagt for de gymnastene som ønsker å satse i Bergen.

Og satsing ble det for Julie og flere av lagvenninnene hennes. Det var Anatol en stor bidragsyter til.

Dynamikken mellom trener og utøver er viktig. Stian og Slava, Sofus og Valentyn, Julie og Anatol. Utad virker det rosenrødt, alt er fint, de får resultater, men også innad, for alle disse tre, vil det alltid være utfordringer på et så høyt nivå.

Kanskje er det nettopp det som gjør duoene så bra. Møte utfordringer, jobbe gjennom det sammen og komme sterkere utav det. Den siste tiden har derfor bare vært en lek, tross skade og covid-19.

– Når vi kommer i hallen er det ikke vanskelig, det er bare gøy. Vi har mye å jobbe med, men når vi vet hva vi skal gjøre, så fungerer det, forklarer Anatol.

Han har ikke annet enn lovord om den smilende bergenseren.

– Da hun var yngre hadde hun masse energi og var litt klovn. Etter hvert har hun blitt smartere, mer rolig, men hun smiler alltid, har masse energi og er positiv. Hun har en veldig, veldig positiv personlighet. Det har hjulpet henne å komme gjennom utfordringene som har kommet hennes vei. Og så har det hjulpet meg. Jeg har vært skeptisk, redd, men hennes positivitet har hjulpet meg veldig.

Stuttgart, VM 2019

Han legger til at de har jobbet mye med å bygge stein på stein. Den første ble lagt da han kom tilbake til Bergen.

Litt etter litt begynte det å vise igjen. Fra 2016 til 2019 tok hun stegene, og da VM i Stuttgart 2019 nærmet seg, var det ikke helt i tankene til moren at Julie skulle til OL.

– Det som er litt rart, er at jeg ikke var bevisst på at det var realistisk. Ikke før kvelden før da jeg leste på bloggen thegymter.net og så at Julie og Julie Søderstrøm var på listen over aktuelle kandidater utenom de vanlige. Da skjønte jeg at det kunne gå veien.

Etter konkurranse var alle veldig spent. Var hun innafor, eller var hun ikke? Kari meldte med Laurens Van der Hout og Antonio Egri, og de var sikre. Julie var kvalifisert til OL.

Julie på sin side var ikke sikker. Da NGTF la ut at hun og Sofus var kvalifisert, kom det fort en melding om å endre det frem til FIG (det internasjonale forbundet) hadde bekreftet det.

Det tok ikke lang tid før både hun, familien, klubbene og NGTF kunne juble. Hun var kvalifisert.

Utfordringene

– Vi har begge hatt troen hele tiden. Og det betyr veldig mye for meg å nå være i Tokyo. Det er OL, det er det største man kan oppnå. Nå får vi igjen for strevet og arbeidet vi har lagt ned. Ikke bare meg, men alle rundt meg som har hjulpet også, sier Julie.

Hun skulle hatt noen gode måneder til å forberede seg. Hun var i siget, hun var god, hun leverte og leverte.

Men ikke alt gikk på skinner.

I Turnkassen hadde de for eksempel ikke FIG-godkjent bom. Det måtte de i første omgang låne før VM 2019.

Hun fikk delta i Vestlandsmesterskapet etter VM, og så var det stopp.

Covid-19 stoppet alt av samlinger, konkurranser og også hallene. Hun måtte, som alle andre, trene alternativt før de til slutt fikk komme inn i hallen igjen.

Da NM 2020 endelig skulle gjennomføres, måtte hun trekke seg på grunn av sykdom.

Man skulle tro at han hadde brukt opp uflaksen sin, men neida. Da kom skaden.

Skadet på verst tenkelige tidspunkt

– Jeg fikk telefon fra Anatol midt under trening, da visste jeg det var noe, forteller Kari.

Hun jobber som kirurg ved Haraldsplass Diakonale Sykehus, og ville vite litt om hva som hadde skjedd for å forberede seg på hva hun kom til. Men hun var rolig. Det gjør ingenting bedre av å stresse seg opp og ase for mye.

Stemningen i hallen var spesiell, ganske alvorspreget.

Heldigvis ble Julie operert raskt, allerede etter få timer. Dette kan ha vært en viktig faktor for å bli klar til OL. Så raskt gikk det hele at Kari kjørte Julie til sykehuset, dro i Turnkassen med yngstedatter, Celine, på konkurranse og dro og hentet Julie igjen etter de var ferdige i Turnkassen.

– Trenere tar skader til seg, og det gjør vondt i hjertet. Du blir knust, bekymret, får ikke sove, tenker mye. Men da Julie hadde fordøyd det, startet vi å legge planene, forteller Anatol.

Det som skjer de neste ukene og månedene beskriver Julie som utøver og person på en god måte.

Det tok henne bare et par dager før hun var i hallen og begynte så smått å trene. Gjorde hun ikke noe selv, støttet hun de andre på laget.

Uvurderlig oppfølging

Hun pushet seg selv innenfor rimelighetens grenser.

Asle Birkeland Kjellsen, som opererte henne, har fulgt henne tett opp, og vært i hallen for å sjekke foten. Fysioterapeut, Søren Bering Klausen, har også vært med å godkjenne belastningsøkning underveis, og også han fikk troen på at dette kunne gå etter å ha sett den positive utviklingen etter operasjonen.

Hun har fått tid til å konsentrere seg om skranke.

Hun har hele tiden vært positiv.

Ikke en dag har hun lagt seg ned og gitt opp eller deppet. Knapt en dag har gått uten at hun har vært i hallen. Hun er fornøyd med de små fremskrittene i hverdagen, har fokus på her og nå, ga aldri opp og tenkte aldri at OL ikke var innen rekkevidde.

– Mamma var glad da jeg fortalte det til henne, men innrømmet at hun ikke helt hadde troen på det. Hun er lege og vet litt om dette, men hun sa aldri noe til meg. Hun lot meg være optimistisk, sier Julie lattermildt.

– Julie er en veldig gladjente, veldig lite komplisert, forklarer Kari.

Optimisten

Det har mange fått kjenne på kroppen. Blant annet Juliane, Aino Namtvedt og Harald Wibye, som trener med henne daglig, og Mari Kanter som har vært i Bergen og trent med dem mens hallene var stengt i Viken.

Julie har vært viktig for dem, men de har også vært viktige for Julie. Anatol presiserer mange ganger at arbeidet som legges ned i hallen og som har gjort Julie klar til OL også skal krediteres til treningsgjengen.

Han kan derimot ikke unngå å skryte over psyken til Julie.

– Jeg er takknemlig for stemningen og handlingene til Julie i denne perioden. Hun har vist et stort idrettshjerte, og det har jeg veldig stor respekt for. Hun var sterk og ga seg aldri, og viste med hele hjertet at hun fortjener dette.

Han nevner at hun har fighting spirit. Moren forteller om lidenskapen som har drevet henne hele tiden. Selv en raus og pragmatisk vestlending må til slutt beskrive følelsene sine.

– Vi er stolte, kjempestolte, av henne og det hun har fått til. Spesielt i denne situasjonen med korona og skaden.

Julie konkurrerer søndag 25. juli kl. 13:20. Sendingen ser du på Eurosport.

– Det gikk fint på podietrening, og klarte øvelsen min. Jeg har litt å finpusse på de trening, og så er det konkurranse, forteller Julie på telefon fra Tokyo.

Småpussen hun snakker om, går på håndstående og å strekke beina litt mer. Kun småting, som hun så fint sier. Trener, Anatol Ashurkov, er enig med henne, og skryter samtidig over profesjonaliteten hun har vist så langt.

– Julie er perfeksjonist, og vi finner hele tiden noe å fikse på. Hun er dedikert, gjør det han skal, gir beskjed. Da er det lett å jobbe med henne, oppsummerer Anatol.

– Julie er proff på alle områder

Man kan ikke bare være fornøyd om man skal heve seg i nivå. Det er derfor Anatol også setter pris på at Julie ser disse tingene selv, og er med å bestemme hva som skal skje videre.

– Hun er voksen på dette området, og vi diskuterer hva som er best å gjøre videre. Hun vet hva som kreves, og kommer med innspill på hva vi skal gjøre. Hun sier ikke bare «ja», og gjør det jeg sier, hun er med å bestemme.

Han har derfor stor tro på at Julie skal få vise seg frem fra en god side under søndagens konkurranse. Hun kunne fortelle at hun kjente litt på en nervøsitet, til tross for tom hall.

– Jeg kjente jeg ble litt nervøs under podietrening, men det gikk fint! Man blir jo litt nervøs generelt når det er konkurranse, forteller hun.

Som Sofus merker også Julie at hun er blant de aller beste i verden i Ariake Gymnastics Center. Hennes pulje består blant annet av Belgia og Tyskland, mens hun i sin gruppe har Lee og Yeo fra Korea, Moreno fra Mexico og Kovacs fra Ungarn. Hun er med andre ord i godt selskap.

Klar for konkurranse

– Det er gøy å se på de andre, og det er mange flinke med. Du ser rundt deg, og alle er på et generelt høyt nivå, ikke bare en her og en der. Alle er hakket bedre enn hva man kanskje er vant med å se. Det gikk litt opp for meg at jeg faktisk er i OL, sier Julie.

Anatol tar derimot det hele helt med ro. Han trives godt i nærvær av gode trenere, utøvere og annet støttepersonell. Etter podietrening er han derimot lite interessert i å snakke om intrykkene fra hallen.

– Det er bra hall, godt opplegg, alt her er fint. Men det viktig nå er at vi fortsetter som vi har, sier han og legger til;

– Det vi gjør i dag er jo å visualisere konkurransedag. Vi har et godt opplegg rundt mat, søvn og forberedelser, så nå skal vi gjøre akkurat som i dag og følge de samme rutinene frem til søndag, så går dette bra.

Podietrening er ferdig for Sofus Heggemsnes, og både han og treneren er godt fornøyd.

– Veldig bra. Veldig, veldig bra. Tommel opp, er det første Sofus klarer si mens de venter på bussen tilbake til hotellet.

Men han klarer likevel resonere seg gjennom apparatene.

– Skranke var bra, men litt dårlig avsprang, så det skal jeg jobbe med. Svinstang er bra, men skal bytte litt om på øvelsen for å være litt mer trygg. I bøyle var det litt rusk, men kom gjennom, og ringer var bra, men der ble jeg litt desorientert av lyset i avspranget.

Valentyn Skrypin, treneren hans, er enig med disippelen sin.

– Han har gjort det han skal, og gjør han det samme på lørdag blir jeg veldig fornøyd. Som han ser ut nå er det veldig bra.

De beste av de beste

Det har vært mange inntrykk for dem etter ankomst, men en ting er begge veldig enig om.

– Det er ikke noe kretsmesterskap her, det er bare toppidrett. Du ser de har forberedt seg godt og alle ser veldig bra ut. Jeg tror det blir meget bra på lørdag, kanskje noen fall her og der. Men det er de andre, ikke meg. Jeg skal ikke falle, sier Sofus spøkefullt.

– Vi har virkelig fått inntrykk av at det ikke er noen turister her, kun de beste av de beste, legger Valentyn til.

Med det har de begge fått tid til å plukke opp en ting og to fra konkurrentene.

– Det er et utrolig bra opplegg her, og det er interessant å se hvordan de andre jobber og forbereder seg til konkurranse, vi lærer litt av de beste, forklarer Valentyn.

Spennende konkurranse

Som de begge er inne på, er det de beste av de beste som er med. Valentyn sier han håper en russer vinner mangekamp, men sier samtidig at Taipei, Japan og Kina ser ekstremt bra ut. Sofus legger også til at amerikanerne ser mystiske ut, og tror de også kan levere varene.

Det er óg noe spesielt med å være i det selskapet for dem.

– Vanligvis er det mange med, også de som er under nivået til de norske. Nå er det kun de beste, og vi får se de spektakulære tingene. At vi er her betyr at vi ikke er langt unna, og det er ekstra motiverende for veien videre, sier Valentyn.

Nå skal de ha to roligere dager med trening og forberedelser til konkurranse lørdag kl. 12.30.

Sofus forteller at han gleder seg mye, men at det er litt kjipt at det ikke er publikum.

– Det blir som en gjennomkjøring, ingen som er på tribunen og roper «Sofus Sofus» eller noe. Men jeg gleder meg, sier han med det vanlige glimtet i øyet.

Og når han er ferdig, venter nok et høydepunkt for ham: maten.

– Matsalen er fantastisk! Jeg har ikke fått teste halvparten ennå en gang fordi jeg skal holde meg til konkurransemat. Men etterpå, da skal jeg opp fire kilo, minst!

Vi ønsker Sofus og Valentyn lykke til med konkurranse!

Han lever drømmen for øyeblikket. En drøm, et mål som oppstod for flere år siden. Sofus Heggemsnes lader opp til hans foreløpige høydepunkt; OL i Tokyo.

– Det betyr utrolig mye å få være med, og etter å ha tenkt på dette i ti år, skal jeg endelig få oppfylle drømmen, forteller Sofus like etter han fikk vite om uttaket.

Men det kunne fort vært annerledes. Han kunne fort drevet med en annen gren innen turn. Da han først fikk lov til å prøve seg, var det ikke sammen med konkurranseturnerne.

– Han startet med breddeparti en gang i uka, det var det jeg tenkte var greit da, forteller Anette Heggemsnes.

Hun er mor til Sofus og har flere gode minner fra barndommen til Sofus og tvillingbroren, Leo.

Startet med lagidrett og ball

De startet med fotball begge to. Et trygt valg, tenkte Anette. De fleste guttene i klassen var der, det var en far fra St. Hanshaugen som trente dem, og så var det noe med å spille på lag, bli vant med å samarbeide med andre rundt seg.

På den tiden var hun alenemor for søskenflokken. At Leo og Sofus drev med samme aktivitet gjorde at hun strakk til. Men hun oppdaga fort at Sofus ikke hørte hjemme på fotballbanen.

Han stod i mål en kamp, og i ren kjedsomhet begynte han å slå hjul. En mor på sidelinjen spurte om han kanskje ville begynne med turn? Sofus selv hadde nevnt turn for Anette, så da var det bare å skifte beite.

Det er de begge glad for nå.

– Det er så rart, det føles litt uvirkelig. Vi er utrolig stolt av ham, hele familien. Samtidig tenker jeg «jøss, nå skjer det».

Da Sofus startet med turn var det lek og morro. Men de ble samtidig testet. Kunne Sofus passe inn på konkurransepartiet?

Trening en gang i uka passet Sofus dårlig. Han måtte ha flere utfordringer. Ikke ulikt som det fortsatt er i dag. Han sier ofte at det er trening som er gøy, spesielt det å lære nye ting og pushe seg selv.

Kunne blitt troppsturner

Anette måtte spørre. Var det mulig for ham å få trene mer? Kanskje være med dem som var et år eldre?

Ting begynte å skje, og plutselig fikk han prøve seg på apparatturn, hvis ikke ville kanskje troppsgymnastikk være tingen for ham.

Han kunne altså blitt en del av det sterke laget til Oslo Turn i troppsgymnastikk.

Istedenfor ble han apparatturner, og etter hvert fikk han også Valentyn Skrypin som trener. Da begynte OL-drømmen å vokse frem for alvor.

– Jeg hadde aldri kommet meg så langt hadde det ikke vært for Valentyn. Aldri i livet, ikke en sjanse i havet. Det hadde ikke gått uten ham.

Sofus, den store skøyeren, han som er full av energi, som alltid finner på noe morsomt, er helt alvorlig når han snakker om treneren sin.

Øynene fokuserer på noe langt ute i horisonten, han smiler ikke. Tankene farer langt bort, til alt de har vært gjennom, til de gode og vonde dagene.

Tøffe kamper

– Han bryr seg om meg, og det har han vist mange ganger. Han var der for meg gjennom tykt og tungt, spesielt de tungene tidene.

Det store smilet hans er noe han er godt kjent for i turnfamilien. Men bak smilet har det også vært mange kamper. Som da han droppa ut av skolen, som da han og de andre gutta i Oslo Turn ikke ville trene på det tidligere landslagssenteret, som da han ikke visste hva han skulle gjøre.

– Jeg var trist, var bare hjemme og kom meg ikke på trening. Da var han der for meg, kom og henta meg, kjørte meg på trening og fulgte meg opp.

Men smilet er tilbake.

For nå handler alt om det som skal skje lørdag 24. juli.

OL blir derimot ikke helt slik Sofus og Valentyn hadde sett for seg. Like etter uttaket fra Olympiatoppen var klart, var treneren helt tom i hodet i følge ham selv.

– Vi har jobbet for dette i ti år, det har vært det store målet, sier Valentyn.

Det store målet var å konkurrere i mangekamp. Alle seks apparater. Et mål om en finale i mangekamp.

Men det målet ble satt en stopper for tidligere i 2021. Kvelden før avreise til EM i Basel skulle Sofus bare gjøre en gjennomkjøring, men under landing i frittstående gikk det galt.

Et kraftig overtråkk på begge anklene, flere uker med skinner, men fortsatt en treningsiver uten like.

Og det er litt slik han er.

I ung alder stod han igjen etter trening var ferdig, for han måtte bare trene litt til. Han skulle bare bli litt sterkere, skulle bare gjøre det elementet litt bedre.

– Det har vært utrolig gøy å trene for å komme hit. Det er hardt arbeid, men det er ikke ille å gjøre det. Det er som å hoppe på trampoline når man er ung; det er ikke tungt, det er bare gøy.

Akkurat nå er alt bare gøy. Et kjapt stopp innom Finland og litt mumi før han landet i Tokyo. En stor kantine med alt en kan tenke seg av mat, en stor utøverlandsby med utøvere fra hele verden. Han har med pannebåndet sitt med det japanske flagget. Og det er kanskje ikke så rart.

Sofus liker anime, og gjennom det har han lært noen japanske fraser.

Da han i 2019 kvalifiserte seg til OL, var drømmen å utforske Tokyo og Japan litt nettopp på grunn av interessene hans. Men det satt covid-19 en stopper for.

Spredningen og utviklingen i Japan har også gjort at OL går for tomme tribuner. Det betyr at hans store støttespiller, Anette, ikke får være til stede og oppleve Sofus’ store opplevelse.

– Vi hadde bestilt tur til hele familien i fjor da det skulle vært, men nå er det helt andre tider. Vi skal nok heie fra sidelinjen og følge med på TV likevel, sier hun.

Som mødre flest på tribunen

Hun er også invitert i studio hos Eurosport på lørdag. Det kan fort bli en opplevelse for publikum om de filmer henne under Sofus sin konkurranse, for ifølge seg selv er hun ikke av det rolige slaget når sønnen konkurrerer.

– Jeg kommer sikkert være supernervøs og få hjertebank. Det får jeg alltid under konkurranser. Jeg tror nesten jeg er mer nervøs enn ham, men jeg prøver å roe meg ned, sier hun, og fortsetter;

– Når man er på tribunen gjør man av og til rare ting. Som når han er i svingstang, så svinger jeg og. Jeg skal liksom hjelpe ham rundt. Jeg kan være den som skriker mest på tribunen, nesten av frykt. Men jeg skriker ikke like mye lengre, sier hun og ler.

Nå, 12 år etter Sofus endelig startet med turn, er hun bare overlykkelig over hvordan det ble. Hun ser hvordan sønnen har blomstret, de gode vennene han har fått og er bare takknemlig for alt.

– De er så uendelig gode venner denne gjengen. Det er det som gjør turnlivet bra. Det er godt at han har hatt Theo, Jacob, Joar og Marius med seg i alle disse årene, og så var det bra å ha utøvere som Stian og Pietro da de var aktive. Hadde de andre ikke vært der, hadde det nok ikke vært like spennende å drive med turn.

Sofus har podietrening onsdag 21. juli og konkurrer lørdag 24. juli 12.30. Sendingen ser du på Eurosport 1.

Et OL vil ikke være komplett uten dommere til å gjennomføre konkurransene, og innen gym og turn stiller Norge sterkt på den siden.

Tom Thingvold, turn menn
Anne Torill Nordli, turn kvinner
Marie Moltubakk, rytmisk gymnastikk

Det er det sterke laget av dommere som skal til OL i Tokyo.

– Vi er fra en liten turn-nasjon, så det er veldig bra, og absolutt en anerkjennelse å bli tatt ut. Og så er det ekstra spesielt og moro i år når både Julie og Sofus skal være med, forteller Anne Torill.

Til forskjell fra Sofus Heggemsnes og Julie Dicko Erichsen er de ikke på sin første reise til OL. Samtlige av våre dommere har nemlig vært med før.

Tom dømte i Athen 2004, London 2012, Rio de Janeiro 2016
Anne Torill dømte i Rio de Janeiro 2016
Marie dømte i London 2012, Rio de Janeiro 2016

Et annerledes OL

Men OL i Tokyo blir en helt ny opplevelse for dem alle. Like før OL starter, ble det bestemt at heller ikke de som bor i Japan får være på tribunen under årets høydepunkt.

– Vi får se hvordan det blir og hvor spesielt det kommer til å være. Vel vitende om situasjonen er det ikke nødvendigvis noe man gleder seg like mye til som tidligere, sier Tom om det som venter dem.

I Japan har det den siste tiden vært oppgang i smittetallene, og både utøvere, trenere og dommere har fått klare retningslinjer; dere får være på hotellet, bussen og der dere skal konkurrere/dømme.

– Turn er veldig spesielt i OL. Vanligvis er det mye folk på tribunen, og det er unik atmosfære. I tillegg får vi mulighet til å se mange andre idretter og treffe mye nye folk, forteller Anne Torill.

Alle tre er inne på usikkerheten rundt mesterskapet, men alle er også enige i at det neppe kan kanselleres nå. Og da er det bare å begynne å forberede seg.

Blant de beste i verden

– I RG er det kun et dommerpanel som blir invitert, noe som betyr at det er 14 dommere. Alle dømmer alt i OL, så jeg må være forberedt på det meste når jeg kommer ned, forklarer Marie.

Mens apparatturnerne starter ballet, får RG æren av å være med å avslutte lekene. Derfor reiser Marie litt senere enn Anne Torill og Tom. Av de tre er det kun Anne Torill som vet hva hun skal dømme gjennom hele OL.

– Jeg er invitert som D-dommer i hopp, og skal være det gjennom hele konkurransen. D-dommerne har ansvaret for å fastsette øvelsens vanskegrad.

Det store spørsmålet for både henne og alle andre som skal se turn under OL, er om Simone Biles kommer med sin dobbel pikert Yurchenko.

– Vi vet jo ikke hva som kommer, så det er litt spenning for oss dommere også. Men om hun er fit for fight og skal gjøre det, har jeg et av de beste setene i huset, sier Anne Torill.

Må prestere når det gjelder

Til syvende og sist henger ingen av de tre dommerne seg opp i navn, hva som er gjort før eller hvor de kommer fra. Jobben deres er å se hva som gjøres i apparatene eller med redskapene, og dømme etter det.

– Noen utøvere har forberedt seg til akkurat dette OL hele sin karriere og skal peake her. Neste er for sent, forrige var for tidlig, det er dette OL. Det er klart det da blir vår oppgave at evalueringen og bedømmingen blir riktig, og det er et stort ansvar. Det er alltid et stress og press å dømme, på samme måte som det er det for utøverne å konkurrere, forklarer Tom, og legger til;

– Du skal være skjerpet og klar, og gjøre de riktige vurderingene der og da.

De tre dommerne gjør virkelig sakene sine riktig, og har i flere år vært med å gjøre Norge til en anerkjent nasjon innen turn. Foruten å være tatt ut som dommer til OL, er Tom president for teknisk komité turn menn i det europeiske forbundet, og Marie er på valg til teknisk komité rytmisk gymnastikk i det internasjonale forbundet.

Ut fra innbyggertall og utøvere innen gym og turn, er det en stor bragd å få med tre dommere og to utøvere.

Håper på flere norske i OL

For dommerne er det alltid spesielt med norske utøvere med, og selv om det er et trangt nåløye å komme seg gjennom, er alle klare på at det ville vært ekstra stas å få med flere utøvere i et OL i fremtiden.

– I RG har vi flere lovende utøvere nå. Får de trent og konkurrert optimalt kan vi fort ha med en utøver til OL i 2024, og det er klart det er bra om vi får det til. En norsk utøver som kan vise seg frem på gulvet løfter opplevelsen flere hakk for min del og, sier Marie.

– I turn kvinner har vi mange gode utøvere, men vi trenger flere jenter på et noe høyere nivå om vi skal klare å få med lag eller flere utøvere. Det er utrolig tett på toppen, så det er mye som skal klaffe, men det jobbes bra i klubbene og Julie har nå vist at det er mulig, forklarer Anne Torill.

– Det er viktig for turn-Norge at vi har med utøvere. Det er synd at begge har vært skadet og ikke fått optimal oppkjøring. Vi får komme enda sterkere tilbake i 2024, konstaterer Tom.

Satser på gode opplevelser

Selv om det blir et annerledes OL for alle i 2021, er det fortsatt like stort å få være med som en av de heldige.

– Det blir en spennende konkurranse uansett. Jeg håper bare ikke det blir noen skandaler, og at alle får gjort sitt beste. Det er bra for hele systemet, inkludert oss dommere, sier Tom og humrer litt.

Så var det det siste, da. Det å få reise på tur, utløser misunnelse hos dem hjemme, og noen vil ha et lite stykke Japan i gave ved hjemkomst.

– Johannes (5) har bestilt en statue av den som vinner, så jeg har en jobb å gjøre, sier Marie lattermildt.

– Vi får satse på at de har klikk og hent i suvenirbutikker, men uansett kommer vi nok hjem med flere gode minner og opplevelser.

OL starter 23. juli, men de norske utøvern, Julie Dicko Erichsen og Sofus Heggemsnes, skal i apparatene allerede 21. og 22. juli da det er podietrening.

Sofus skal konkurrere i fire apparater; skranke, ringer, bøylehest og svingstang.

Konkurransen for Sofus er lørdag 24. juli, og hans pulje starter 12:30 norsk tid. Du ser ham på Eurosport 1!

Julie skal kun konkurrere i skranke under OL.

Konkurransen for Julie er søndag 25. juli, og hennes pulje starter 13.20 norsk tid.

Eurosport sender OL direkte, og vi kommer tilbake til hvilken kanal det går på. Flemming Solberg og Sofie Bråten skal kommentere turn under OL for Eurosport.

Husk at du også kan følge gymogturn og utøverne på Instagram. Frem mot OL deler vi små videoklipp av våre to OL-deltakere, og vil oppdatere våre sosiale medie-plattformer utover lekene.

Straen gymnastikk- og turnforening (Stavanger, Norway) is looking for an experienced Rhythmic gymnastics coach, to ensure club and gymnast development in all levels and ages.

This is a fulltime, 100 % position, with 30 hours in the gym pr. week + admin work.

The contract period is from August/September 2021 to June 2022, with the intention to extend the period of engagement.

You will work in a team with 3 other fulltime coaches and other assistant coaches, and gymnasts both individual, and in group.

The club wants to increase the quality of training, and is therefore in the search for a new addition to a great coaching team.

Kontaktperson: Cathrine Lanne
E-post: cathrinelanne@straengtf.no

Du har kanskje hørt om henne eller til og med sett henne. Men de fleste vet ikke helt hvem hun er. Nå for tiden nevnes hun i en setning her og der når Julie Dicko Erichsens OL-deltakelse skrives om.

Anita Tomulevski (nå Anita Tomulevski Bjerregård) er den forrige kvinnelige turneren som var med i OL før Julie Dicko Erichsen skal delta i Tokyo.

I sommer nyter Anita sine gode dager i Kragerø, men når hun tar seg tid til å snakke med NGTF minnes hun tilbake til hennes egen OL-deltakelse, og er i dag stolt over å ha representert Norge på den store arenaen.

– Jeg var faktisk der! Det er kult å kunne si at jeg har vært i OL nå. Jeg pleier ikke å snakke om det, men jeg er stolt.

– Stor opplevelse

Hun var så vidt fylt 15 år da hun var med i OL i 1992. I 1991, i VM, måtte hun stille med dispensasjon på grunn av den unge alderen. Dispensasjonen fikk hun fordi det var OL året etter. Det er hele 29 år siden nå, men hun minnes likevel noen ting veldig godt.

– Det er en stor opplevelse å få være med, og jeg husker godt den landsbyen vi bodde i, eller Olympic Village. Det var flere restauranter og alt var gratis, vi traff mange andre utøvere fra andre idretter. Det var veldig artig.

En ting hun skulle ønske hun fikk med seg derimot var åpningsseremonien. På grunn av konkurranse dagen etter kunne hun ikke være med.

– Det er mange timer med å gå og stå, og det var fryktelig varmt, altså ikke perfekt opplading. Så akkurat da var det greit, men det er kjipt å tenke på i ettertid at jeg gikk glipp av det.

Endelig en kvinneturner til OL

Nå er det derimot en helt annen kvinne som skal representere Norge i turn. Nesten 30 år har gått siden Anita deltok i OL i Barcelona. Før det gikk det 20 år mellom Anita og Unni Holmens deltakelse.

– Det er veldig gøy at det kommer opp nye nå. Det er mange talentfulle jenter der ute, som Julie. Tomine Gadderud er også en som imponerer meg, så jeg er spent på å følge hun og de andre videre.

– Dessverre har jeg ikke sett mye av Julie. Jeg har moren hennes, Kari, på Facebook, så det er det jeg får med meg. Jeg håper derimot at hun får en kjempefin opplevelse. Hun er også litt eldre enn hva jeg var da jeg deltok så hun vil nok få litt mer ut av OL-deltagelsen også.

Julie skal kun konkurrere i skranke på grunn av skaden hun pådro seg i mars 2021. Teamet rundt Julie har tatt vare på henne på en god måte, og gjort henne klar til å være med i OL. For Anita var situasjonen litt annerledes.

Likhetstrekk

En skade hadde holdt henne borte fra den vanlige treningshverdagen. Da telefonen kom, to uker før OL startet, gjaldt det å forberede seg så godt som en kunne.

Vell fremme i Barcelona skulle hun gjennom åtte øvelser. I 1992 ble det fortsatt konkurrert i det gamle systemet, med fire obligatoriske øvelser, og fire valgfrie.

– Jeg kjente skaden, men ville ikke gå glipp av muligheten til å konkurrere i OL, sier hun.

Julie måtte også vente lenge på den endelige beskjeden. Først måtte akillesen bli sterk nok til å tåle landinger, så måtte hun ha et par gjennomkjøringer før hun viste i Ghent at hun var mer enn klar nok til å konkurrere i OL.

Håper på flere tilskudd

Mye har endret seg siden Anita Tomulevski Bjerregård var med i OL i Barcelona 1992. Karaktersystemet er annerledes, omstendighetene er absolutt annerledes. Tidligere sluttet jenter med turn i ung alder, men nå håper Anita at det slipper gå like mange år mellom hver gang Norge har med en kvinnelig turner i OL.

Men en ting har ikke endret seg.

– Se på Oksana Tsjusovitina. Hun var med i sitt første OL i 92 sammen med meg, og holder koken ennå. Det imponerer meg.

Oksana skal delta i sitt åttende OL i Tokyo, og har ikke gått glipp av et eneste OL siden debuten i 1992. Det er en enestående bragd, og det spørs vel om noen internasjonale eller norske følger i hennes fotspor.

De siste årene har ikke Anita vært veldig involvert i turn. Med en mann som var trener og barn som har drevet med turn, har hun likevel fått med seg litt av det som rører seg. Turnverdenen har for henne vært en viktig del av oppveksten.

Bytta idrett

Hun starta med turn da hun var fire år, og ga seg med apparatturn etter at hun ikke klarte OL-kravet i VM i 1995. Da hun fortsatt var aktiv, hadde hun Valentin Pintea som trener. En trener som er kjent for mange også i dag, og som eksempelvis har landslagsutøver, Mari Kanter, i sin gruppe.

Det var han som sneik Anita inn i friidrett da hun var ferdig med turn. Foruten å være Norgesmester fem år på rad tidlig på 90-tallet i turn, holdt hun også norgesrekorden i stavhopp i ti år.

Historiene om Anita er mange. Det holder ikke helt å bare være en av Norges beste turnere på 90-tallet, hun måtte toppe det med deltakelse i EM og VM i friidrett også, før hun kom tilbake til turn og da troppsgymnastikk.

– Jeg følte meg ikke helt hjemme i friidretten, det er noe spesielt med turn.

Det blir et spesielt OL i Tokyo for Julie Dicko Erichsen og Sofus Heggemsnes, men Anita håper ikke det setter en stopper for minnene.

– Hun må bare nyte å være der, nyte begivenheten. Jeg håper virkelig hun får en kjempefin opplevelse, for det er helt fantastisk å være med.

Stor takk til tidligere olympiske deltakere, Ann-Mari Steinsland og Harald Wigaard for hjelp med bilder!