Den norske EM-troppen er i full gang med de siste forberedelsene før EM som arrangeres i Varna, Bulgaria, 9.-13. juni. Men det har ikke kommet uten utfordringer og alternative løsninger.
Norge deltar med de tre individuelle landslagsutøverne, Josephine Nordstad Juul Møller (Asker TF), Ingrid Bratsberg (Bergens TF) og Fredrikke Tynning-Bergestuen (Asker TF) i årets EM. I tillegg skal juniortroppen fra Tromsø TF representere Norge med sine to programmer. Hele den norske delegasjonen ser frem til et nytt mesterskap på kalenderen etter et langt avbrekk. Men selv om forberedelsene mot EM er i full gang har ikke alt gått helt som planlagt i oppkjøringen for landslaget.
Avbrutt konkurranse
Norge deltok for et par uker siden i World cup i Baku med Ingrid Bratsberg og Josephine N. Juul Møller. Det var godt for jentene å komme ut på teppet og kjenne litt på konkurransenervene igjen etter over ett år uten internasjonal deltagelse.
Etter første konkurransedag i Baku kom dessverre beskjeden om at Norge endrer reglene for karantenehotell for alle som har vært i land utenfor Schengen/EØS. Josephine måtte derfor avbryte konkurransen etter de første to redskapene og haste hjem til Norge før de nye reglene med karantenehotell inntraff. Dette var veldig kjedelig for den norske delegasjonen, men lyspunktet var at Ingrid fikk fullført konkurransen i Baku og forbereder seg nå hjemme i Russland før avreise til EM om ca. én uke.
Resultater fra WC Baku finnes her
Ny mulighet for Josephine
Selv om oppkjøringskonkurransen i Baku måtte brytes har Josephine beholdt fokus og er igjen klar for revansje. Hun står straks på teppet i World cup i Pesaro, Italia, denne gangen sammen med Fredrikke Tynning-Bergestuen som er den tredje utøveren i EM-troppen.
Norge sin gruppe startet kl. 16:25 i dag.
Mer informasjon om hvordan du kan følge med på de norske jentene i Pesaro finnes nederst i artikkelen.
En litt annerledes oppkjøring
Den norske juniortroppen fra Tromsø holder også på med de siste forberedelsene før deres avreise til EM om ti dager. Siden det ikke kan arrangeres nasjonale konkurranser og det er begrensninger for å reise til utlandet, er det en noe annerledes oppkjøring for juniortroppen til dette mesterskapet enn det vi normalt er vant med. De deltok nylig i en digital konkurranse arrangert av Finland og skal denne helgen delta i enda en digital konkurranse arranger av Storbritannia. I sistnevnte skal også Ingrid Bratsberg og den individuelle landslagsgymnasten, Thea Bisgaard Herløe delta.
Av hensyn til karantenebestemmelsene i Norge skal Josephine og Fredrikke reise direkte videre fra Italia til Bulgaria for et treningsopphold før EM. Ingrid Bratsberg skal også ankomme Bulgaria noen dager før EM for treningsopphold, mens resten av delegasjonen ankommer EM-byen 7. juni.
Slik kan du følge med på de norske jentene i Pesaro:
Josephine kjørenummer 13 (ring) og 30 (ball)
Fredrikke kjørenummer 15 (ring) og 30 (ball)
Lørdag skal Josephine og Fredrikke kjøre sine to siste redskaper i gruppen som starter kl. 14:30 (samme kjørenummer som i dag).
Livestream 28.05: her
Livestream 29.05: her
Livescore: her
Hvordan får du hele 270 tropper til å melde seg på en digital konkurranse, gjennomføre, produsere og vise frem resultatet?
Det har en god gjeng i troppsgymnastikkmiljøet klart å finne ut.
Allerede i vinter gjennomførte de første digitale konkurranse for senior, men da de også ønsket å gi juniorene et løft, var responsen overveldende.
– Det begynte å rulle inn med påmeldinger, og responsen vi har fått, både etter seniorkonkurransen og nå, er bare positiv. Mange synes dette er bra for motivasjonen og veldig gøy å få være med på, forteller landslagssjef, Henning Ottersen.
Med et stengt samfunn og lite trening og fravær av konkurranser i over et år virket det som miljøet virkelig trengte dette.
Fornøyd landslagssjef
– Det er fortsatt liv og røre i troppsgymnastikk, og det er vi veldig glad for. Man blir litt bekymret for at det er lite som motiverer under pandemien, så at det er så mange som er med er gledelig å se, sier en fornøyd Henning.
Selv om han har hatt en finger med i spillet selv, er han opptatt av å gi skryt til teamet rundt seg i arbeidet med de digitale konkurransene. Han trekker spesielt frem Tron Lunde, leder for teknisk komité i troppsgymnastikk, samt resten av komiteen.
– Det var vel først Hermod Buttedahl som ringte og ba oss tenke utenfor boksen, og da fikk vi litt trykk på oss for å få det til. Vi hadde allerede tenkt på det, men visste ikke om vi skulle sette i gang eller ei, forklarer Henning.
Tanken var å vente litt og se om det åpnet nok opp til at konkurranser kunne gå som normalt. Men da det ikke gikk satt landslagssjefen seg ned med Tron og drodlet rundt konsepter.
Gode hjelpere
Live stream ble de fort enige om å skrote, og fant ut at modellen de har brukt to ganger nå var letteste måten. Utøvere innen troppsgymnastikk er allerede godt vant med å sende inn video til landslaget, derfor var det enkelt å utvikle det videre til et konkurransekonsept.
Tron laget skjema, de engasjerte personer som vanligvis er med når konkurranser arrangeres, dommere og ikke minst kommentatorer. Et handikap-system ble også etablert.
Etter hvert som videoene kom inn begynte den store jobben. Det skal dømmes, kommenteres, redigeres og legges klar til publisering.
Følg med på NGTFs youtube-kanal
Seniorkonkurransen ligger ute på NGTFs youtube-kanal allerede, og har en lengde på to timer og 40 minutter.
Nå er det dog så mange videoer at det er delt opp i fem episoder som alle blir publisert på youtube. Premiere er lørdag 22. mai, og så kommer de andre fortløpende påfølgende søndag og helgen etter.
Her er spillelisten der alle episodene kommer
I videoen under her kan du se trailer!
– Det gikk veldig bra, starta bra i de første apparatene, litt smårusk i svingstang, men ellers veldig bra. Jeg er fornøyd med egen innsats, forteller Theodor Roald Gadderud rett etter EM.
Et par dager senere, godt plassert i karantene hjemme i Bærum, snakker han fortsatt godt om konkurransen, men han kan ikke annet enn også å være noe misfornøyd.
– Jeg er jo fornøyd med mye, men i ettertid er man jo litt skuffet over hvor nærme man var, forklarer han.
«Blir det finale?»
Hvor nær var han? 0.100 poeng mer ville han vært første reserve, 0,400 ville han tatt siste plass i mangekampfinalen. Ikke nok med det, først trakk Casimir Schmidt seg, så også Yahor Sharamkou.
Klokka var 12.30, og Theodor Roald Gadderud måtte pakke baggen og komme seg i oppvarmingshallen.
– Da jeg kom dit følte jeg meg utenfor, som om jeg ikke skulle være der. De andre skulle jo konkurrere, jeg visste jeg var reserve.
Fra Norge kom spørsmålene: går det? Skjer det noe nytt? Blir det finale?
I Basel var delegasjonen like spent.
Like før kvinnefinalen skulle starte trakk tredjekvinne seg. Det kunne fort ha skjedd med Theodor også.
– Ville nok gjort det samme selv
I oppvarmingshallen lå Adem Asil og fikk behandling. Skulle han trekke seg, eller kunne han fullføre? Teamet rundt Theodor var spente, selv om de egentlig ikke trodde han kom til å trekke seg.
Adem trakk seg ikke, og startet konkurransen. Men etter to apparater måtte han trekke seg.
– Hva skal jeg si? Jeg hadde nok gjort det samme selv, men jeg synes jo det er dårlig av ham.
Likevel stod han for en god prestasjon. Med poengsummen 77.898 gjorde var han helt oppe og nikket med de beste.
Theodor startet sammen med Jacob Gudim Karlsen i ringer.
– Jeg føler meg safe i ringer, det er fint å starte i. Det er sjeldent jeg faller der eller gjør store feil. Så jeg kom meg bra gjennom og kunne legge lista for resten av konkurransen der, forklarer han.
Men han fikk trekk i ringer, som hverken han eller trener, Valentyn Skrypin forstår hvor kommer fra. Treneren muntra Theodor videre, og hovedpersonen skiftet fokus til neste apparat.
Startet bra
I hopp kjørte han også bra, og skranke beskriver han som lang og tung, men gjennomførbar. Han lå godt an, faktisk helt oppe på 4. plass. Det var tid for svingstang, og der lugget det noe.
Tkatchev gikk bra, men han strammer litt for mye, prøver å være så nær stanga som mulig, og da blir bevegelsene på kjempene mindre og han klarer ikke gjøre det helt som han skal. Dermed ble det noe trekk, men skulle avslutte så optimalt som mulig.
På dette tidspunktet visste han at finale fortsatt var mulig.
– Jeg kunne hatt litt bedre landinger, og har nok gjort bedre frittstående tidligere, men det gikk relativt bra.
Nå begynte nervøsiteten å stige. Ett apparat igjen, og i tillegg var det bøylehest.
– Bøyle er tungt, og jeg merka jeg skalv, sier Theodor.
Gode resultater av de norske
Han har ikke gjort mye bøyle i oppladningen til EM. En vond skulder og albue har gjort at han har trappet den ned.
– Jeg kom meg gjennom og etterpå var det ekstremt deilig å være ferdig.
Han lå på 6. plass etter første pulje. Etter øvelsen var det å komme seg tilbake til hotellet, dusje, skifte, og komme tilbake til arenaen for å se Harald Grimsrud Wibye konkurrere i siste pulje.
– Jeg kjente jeg var nær hele tiden, og da alle resultatene var klar tenkte jeg «f**n». Det var dritkjedelig. Hadde det vært et halvt poeng kunne jeg akseptert det, men her er det snakk om 0.100 så hadde jeg vært i finalen.
Det er hans første senior-EM, og prestasjonen og plasseringen var mer enn godkjent. Samtidig viser det også at det er mye spennende som kommer bak Sofus Heggemsnes.
Også Jacob Gudim Karlsen, med 46. plass, og Harald, 51. plass, gjorde god konkurranse.
NGTF og arrangøren Oslo Turnforening har hatt en løpende dialog og samarbeidet tett om den kommende konkurranses NM TeamGym senior i Oslo 19. juni. Vi ser oss dessverre nødt til å avlyse konkurransen på denne datoen og flytte NM TeamGym senior til høsten 2021.
Det er mange faktorer som spiller inn, men det er naturligvis den pågående pandemien og konsekvensene den medfører som er hovedårsaken.Både Oslo TF og NGTF synes dette er en trist, men korrekt beslutning tatt i betraktning alle faktorer.
Høsten er, som dere allerede vet, tettpakket med flyttede konkurranser allerede. Derfor trekker Oslo TF seg som arrangør av dette NM’et og NGTF vil samarbeide med arrangøren for NM nasjonale klasser senior; SK STAG. NM TeamGym senior og NM nasjonale klasser senior vil altså arrangeres samtidig og på samme datoer; 25. -26. september.
Teknisk komite troppsgymnastikk jobber med å ferdigstille de praktiske detaljene rundt gjennomførelsen av en slik ekstraordinær løsning i en ekstraordinær tid.
Det er mange senior gymnaster som har gledet seg til dette høydepunktet i lang tid. Når konkurransen flyttes til ny dato med ny arrangør, ønsker Oslo TF å tilby et alternativ på den opprinnelige datoen; 19. juni. Teknisk komite troppsgymnastikk og NGTF støtter opp om dette tiltaket så sjekk ut denne linken for mer informasjon: https://youtu.be/BmtOndsaE-Y
De norske guttene er ferdig med sin kvalifisering i EM, Basel, og gledelig var det å se at Theodor Roald Gadderud plasserte seg som tredje reserve til mangekampfinalen med en flott 31. plass.
Les mer om Theodors dramatiske EM-døgn her.
Første apparat ut for Theodor, sammen med Jacob Gudim Karlsen, var ringer der begge fikk en god start. I hopp plantet Jacob, og Theodor var få hakk fra å få en perfekt landing. I skranke kjørte også begge bra gjennom.
Svingstang ble et lite eventyr for de norske gutta. Epke Zonderland og Bart Deurloo dukket plutselig opp under podietrening, til begges overraskelse. De hollandske gutta kjørte før Theodor og Jacob, men det satt ikke de norske nevneverdig ut. Theodor hadde litt rusk i maskineriet, men kom seg likevel bra gjennom.
På telefon fra Norge fortalte Sofus Heggemsnes at han var nervøs før Theodors frittstående, men det hadde han ikke trengt. Nok en gang leverte de to norske guttene.
Bøylehest ble siste kraftanstrengelse, og selv om begge kjente på at det var litt tungt å avslutte i bøyle gjorde ingen store feil og kunne juble for en vell gjennomført konkurranse.
Harald startet i bøyle, og selv om avspranget ikke ble helt som han hadde håpet, gjorde han en bra øvelse. Ringer kjørte han også bra i, og hadde kun et lite sikringssteg på hopp.
I skranke mente han selv at det ikke stemte helt, men poengsummen 13.333 forteller likevel at han kom seg bra gjennom øvelsen. I svingstang fikk han et fall, noe han også gjorde i frittstående.
Resultatene til de norske:
31. Theodor Roald Gadderud – 77.898
46. Jacob Gudim Karlsen – 76.098
51. Harald Grimsrud Wibye – 75.165
Full resultatliste finner du her.
Mali Trongmo Neurauter og Juliane Amalie Tøssebro gjorde sakene sine bra under EM.
Juliane hadde et fall i bom, men bestemte seg for å vise at det ikke er henne. Resten av bomøvelsen kjørte hun bra, og fortsatte med den gode trenden i de tre andre apparatene.
Mali deltok i sitt første EM, og kjørte gjennom hele konkurransen uten fall. Trener, Antonio Egri, mente hun ble trukket vel mye i frittstående, men alt i alt var det en meget god konkurranse av Mali, som ble Norges beste i mangekamp.
Les mer om og se øvelsene til Edel og Julie etter videoene av Juliane og Mali.
Julie og Edel startet i frittstående. Edel sa etter konkurransen at hun vet hun kan bedre. Julie gjorde sakene sine bra.
I hopp gjorde de to jentene det også bra, og begge to plantet. De to siste apparatene kom jentene seg gjennom.
Slik så det ut for de norske jentene:
55. Mali Trongmo Neurauter – 47.066
63. Julie Charlotte Søderstrøm – 46.232
64. Juliane Amalie Tøssebro – 46.099
75. Edel Charlotte E. Fosse – 43.399
Her kan du sjekke alle resultatene.
Onsdag 21. april konkurrerer jentene. Slik ser tidsplanen ut:
13.30 – Juliane og Mali
Rotasjon: Bom, frittstående, hopp, skranke
18.30 – Edel og Julie
Rotasjon: Frittstående, hopp, skranke, bom
Torsdag 22. april er det guttas tur. Deres tidsplan ser slik ut:
10.00 – Jacob og Theodor
Rotasjon: Ringer, hopp, skranke, svingstang, frittstående, bøylehest
17.00 – Harald
Rotasjon: Bøylehest, ringer, hopp, skranke, svingstang, frittstående
Uno-X Forsyning går inn som sponsor for turn kvinners landslag, en historisk avtale for landslaget. Og en avtale som betyr mye for kvinnene.
– Uno-X viser med dette til utøverne våre at de har troen på dem og det arbeidet som gjøres. Det er utrolig viktig motivasjon for jentene, og det betyr mye for oss, forteller landslagssjef, Birgit Vallestrand.
For Alex Guindos var det en selvfølge at Uno-X skal gå inn på kvinnesiden. Selskapet har allerede sponset herrelandslaget i to år.
– Det er en milepæl som er nådd. Vi ønsker å satse like mye på kvinnene som herrene, og derfor er det nesten en selvfølge at dette skjer. Dette er toppturnere som ofrer mye og trener hardt, samtidig som de ønsker å utvikle seg og bli ennå bedre, sier Alex, og legger til;
Skrur opp satsingen
– Vi heier på utøverne på landslaget, og håper nå at de kan være til ennå større inspirasjon for de som kommer under dem og være med på å inspirere og motivere flere til å satse og ta steget opp, og det er en selvfølge at vi skal være med å hjelpe og promotere dem i dette arbeidet. Det er fantastisk for oss å hjelpe og bidra.
Kvinnelandslaget har de siste årene tatt store steg. Nivået generelt på de beste turnerne er høyere, noe som har vist igjen internasjonalt med gode resultater, for ikke å nevne en OL-kvalifisert utøver.
Foruten de som er tatt ut på seniorlandslaget er det også mange gode som kommer like bak. Sponsoravtalen skal være med å legge til rette for en større satsing og utvikling for turn kvinner, og det er noe Birgit verdsetter.
– Nå får vi mulighet til å gjøre mer, og det er viktig og bra for laget. Vi har flere på et høyt nivå allerede, og det kommer bare til å bli bedre. Nå ligger verden for våre føtter, sier hun og smiler bredt.
Vitaminboost for kvinnene
Maria Tronrud, kaptein for kvinnene, er også stolt og glad over at resultatene til jentene blir anerkjent på denne måten.
– Dette er virkelig en boost, og det betyr mye at Uno-X satser på oss nå. Nå begynner de siste bitene å falle på plass, og det gir oss store muligheter, forteller hun.
Uno-X sin leder, Alex, er tidligere turner og godt involvert i miljøet. Han vet hvor viktig turn er på alle nivå. Verdiene til NGTF er også noe han kjenner igjen hos sin egen virksomhet, og derfor mener han det er viktig og riktig å være med å løfte idretten opp og frem.
– Idrett og spesielt turn er en fantastisk plattform på mange måter. Her bygger man kultur, utvikler seg sportslig og menneskelig og får virkelig trigget vinnerinstinktet. Det gjenspeiler også virksomheten vår, vi skal sørge for å få frem de beste prestasjonene, forklarer Alex.
Den norske troppen for kvinner og herrer er tatt ut, og utøverne er nå i full gang med de siste forberedelsene før avreise til Basel, Sveits hvor EM holdes.
NGTF vil være til stede og gi dere de viktigste oppdateringene fra mesterskapet. Dette vil innebære nyhetssaker på hjemmesiden, bilder og videoer på sosiale medier og streaming fra EM.
Stream vil bli distribuert på alle plattformer så snart link er klar, og det vil streames både fra podietrening og kvalifisering.
Rettighetshaver kommer ikke til å sende finalene, men vi er i god dialog med European Gymnastics om tilgang til bilder.
Delegasjonen vil være på plass i Basel allerede i helgen, og vil starte trening og forberedelser sine.
Vi vil legge ut en oppdatert sak med stream og tidspunkter på våre hjemmesider når alt er klart. Dette vil også bli publisert på sosiale medier og sendes i nyhetsbrev til turn kvinner og turn menn.
Har du ikke meldt deg på nyhetsbrevene våre ennå, kan du gjøre det ved å gå nederst på siden gymogturn.no, skrive inn e-posten din og velge hvilke nyhetsbrev du ønsker å motta.
Husk å sjekke søppelbøtta for å passe på at du får bekreftelses-e-post. Du vil ikke motta nyhetsbrev før du har godkjent.
I dag kom det siste uttaket av de som skal til EM i Basel, Sveits.
Her er kvinnene som er tatt ut:
Juliane Amalie Tøssebro, Fana-Laksevåg TF
Julie Charlotte Søderstrøm, Oslo TF
Mali Trongmo Neurauter, Oslo TF
Edel Charlotte E. Fosse, Oslo TF
Og dette er herrene som er tatt ut:
Sofus Heggemsnes, Oslo TF*
Harald G. Wibye, Fana-Laksevåg TF
Theodor Roald Gadderud, Oslo TF
Jacob Gudim Karlsen, Oslo TF
Sofus tråkket over på trening like før avreise, og deltar ikke.
Slik er skjemaet satt opp:
Onsdag 21. april
Kvalifisering kvinner
13.30 – 15.30 Subdivision 2 – Norge
18.30 – 20.30 Subdivision 4 – Norge
Torsdag 22. april
Kvalifisering herrer
10 – 12.40 – Subdivision 1 – Norge
17 – 19.40 – Subdivision 3 – Norge
Fredag 23. april
Mangekampfinaler
Lørdag 24. april
Apparatfinaler
Frittstående – herrer
Hopp – kvinner / bøyle – herrer
Skranke – Kvinner / ringer – herrer
Søndag 25. april
Bom – kvinner / hopp – herrer
Frittstående – kvinner / skranke – herrer
Svingstang – herrer
Lørdag 20. mars skulle landslagsjentene i Bergen ha gjennomkjøring før EM-uttaket. Under frittståendeøvelsen fikk Julie Dicko Erichsen sin akilles hard medfart i satsen til en akrobatisk serie.
Julie fikk rask behandling og ble operert innen kort tid av ortoped med høy idrettsfaglig kompetanse.
Et tverrfaglig team bestående av personer fra Olympiatoppen, klubb og landslagsteamet ble fort satt sammen for å lage fremdriftsplan for Julie. Hun blir godt ivaretatt av Olympiatoppen Vest, og vil ha jevnlig oppfølging.
Hun er allerede i gang med trening og er ved godt mot. Prognosene ser bra ut og NGTF, Julie og teamet rundt henne er optimister og har fullt fokus på arbeidsoppgavene som ligger foran oss.
NGTF ønsker på dette tidspunktet å informere om skaden og samtidig be om at henvendelser rundt dette blir rettet til rådgiver media/kommunikasjon i forbundet.
Charlotte Mæland
Blir også påsken litt annerledes i år, som alt annet? La oss sprite opp konkurranseinstinktet litt med en liten påskequiz fra NGTF!
Se hva du kan og send den videre for å utfordre andre turnvenner!
Lykke til.
Liverpool arrangerer VM i turn i oktober 2022 og forhåndssalg av billetter starter allerede 25. mars! Britene fyller turnkonkurranser fort så her bør du kjenne din besøkelsestid!
Er dere en større gruppe kan billetter bestilles ved å sende e-post til arrangør på denne adressen: groups@ticketquarter.co.uk
For grupper på over 10 personer får der en billett gratis per 10. kjøpte billett!
NB! I hvilke subdivisjon Norge turner i under kvalifiseringen får vi ikke vite før noen uker før konkurransen!
Webinaret avholdes torsdag 25. mars, varer i 1 time fra kl. 20.00 – kl. 21.00 og består av 1 økt à 45 min, samt 15 min spørsmålsrunde. Spørsmål sendes til gema.casado@gymogturn.no
Hvor starter man når man skal skrive om turneren som har gjort og opplevd alt? Stian Skjerahaug har nemlig en lang og fornem karriere bak seg. Høydepunktene er mange, nedturene kan han telle på en hånd. Men han vil ikke være foruten noen av dem.
– Jeg er stolt over karrieren min. Jeg klarte nesten alle målene jeg har satt meg, og fått opplevd mye kult. Det er kun de nylige målene jeg ikke helt har klart, forteller Stian.
Det ble aldri pallplassering i Challenger Cup, eller den finalen i EM, som var noe av det han ville oppnå. Men det siste målet han satte seg, klarte han.
Mange hadde allerede avskrevet ham, og flere var sikker på at Sofus Heggemsnes kom til å bli norgesmester igjen.
Hele 2020 ble en utfordring for alle, og motivasjonen til Stian hadde vært opp og ned. Han visste allerede før NM at det ble hans siste. Han visste og at det etter all sannsynlighet ble hans siste konkurranse som turner.
Han kunne ikke legge opp uten å oppfylle sitt siste mål.
Slik var NM
I en så full hall som man kunne ha under koronarestriksjoner startet han med favorittøvelsen, frittstående. Noen småfeil, men ellers bra. Videre bar veien til bøyle, som overhodet ikke gikk som man kan forvente av Stian. Han slet litt i ringer, og trodde alt håp var ute.
Men Stian er ikke laget slik at han bare gir opp. Han forklarer at det er mange grunner til det, men under NM i Elverum 2020 er det ingen tvil at Marcus Conradi, tidligere lagkompis, konkurrent og landslagstrener, var viktig for at det snudde.
Etter å ha satt Kovacs for første gang i konkurranse, kunne han strekke hendene i været og juble over sin femte kongepokal.
Fem ganger har han fått juble hjemme i Norge, kanskje like mange i utlandet også. Selv om han nådde sitt siste mål under NM, er det en jubelscene han sent kommer til å glemme. Og den kommer vi tilbake til.
Den lille pjokken som ble god
Stian har vært en gyllen turner for Norges Gymnastikk- og Turnforbund. Allerede i barnehagen stod han på kanten av sofaen og tok salto. Som om det var alt han hadde gjort de få årene av livet sitt, og det han skulle gjøre resten av livet sitt.
Dette var dog ikke første gang han gjorde noe slikt. Moren, Brit Skjerahaug kan fortelle om flere lignende historier.
Slik startet det
– Han var ikke mer enn maks to år da vi var i en kjøkkenbutikk, og han fant en kant han klatret opp på og hoppet fra. Han kom seg også opp på taket i barnehagen og holdt på, alltid høyt og lavt, så vi måtte la ham få utfolde seg.
Da var det bare å sende ham på turn, en arena der han fikk være høyt og lavt, bruke energien og ta steg etter steg, på flere måter.
Han var langt fra et turntalent, langt derifra skal vi tro hans tidligere trener, Slava Strokin. Da han kom til Stavanger for å trene utøverne i Stavanger Turnforening, var det en liten og spe Stian som møtte den russiske treneren.
– Fra første dag forstod jeg nok ikke hvor god Stian kom til å bli. Han trente mye sammen med Håkon Andreassen etter hvert, og da andre spurte meg hvem som kom til å bli best av dem, sa jeg at vi fikk se. Men nå vet vi alle hvor god Stian ble.
Det var treningsiveren og -gleden til Stian som tok han langt, et viktig poeng mange glemmer litt, sier Slava. Man trenger ikke være best, eller et tidlig talent, for å bli god, men man må ivareta utøverne som ønsker å trene og ha det gøy med turn.
Stian brukte de rundt seg, var bestemt og begynte etter hvert å bli lagt merke til. Han var ikke mer enn 12 år gammel da han gikk inn døra til Oslo Turnforening for å være med på rekruttsamling.
Der ble de møtt med «Hvem er dere? Er dere gode? Dere er uansett ikke bedre enn Peder». På Østlandet var det Peder Ulven som var best og som flere så opp til, men i det de to guttene fra Stavanger satt i gang var det tydelig at de lå foran de andre turnerne.
– Det var litt humor, minnes Stian.
I ungdomsårene gikk det slag i slag. En seier her, en andreplass der, internasjonal erfaring som 13-åring.
Det høres kanskje ikke ut som noe, men for turneren som er født i 1992, var det stort å få være med på disse tingene, få disse opplevelsene.
– Det var ikke så luksuriøst på den tiden, vi hadde ikke så mye ressurser og det var lagt opp helt annerledes. Unge nå kan bli en del av guttegruppa og andre satsinger, vi ble tatt inn på det som var landslaget da som 13-åringer. Det var færre utøvere med, så vi som var juniorer og seniorene var sammen på samlinger, forklarer Stian.
Han tok tre norgesmestertitler på rad som junior, deltok i sitt første senior-NM i 2008 og tok sitt første gull i 2009. To år senere tok han sin første av fem kongepokaler. Slava håpet på OL-deltakelse allerede i 2012. For det var hele tiden målet. Stian skulle til OL.
Møtte motgang, og vokste
Men VM i Tokyo, som var OL-kvalifisering, gikk ikke som Slava og Stian hadde håpet.
– Han hadde en poengsum som hadde holdt, men han falt fem ganger. Fem ganger. Det gjorde han kun en gang igjen før 2016, humrer Slava.
Stian husker det godt selv. Det ble et vendepunkt på mange måter.
Den store skuffelsen
– Jeg hadde aldri vært i så god form før og følte meg godt forberedt. Podietrening gikk dritbra og jeg visste jeg kunne gjøre en god konkurranse, forteller han.
Han er en ydmyk person, avbalansert, full av respekt, men også en skøyer. Men når det kommer til å snakke om spesielle hendelser i karrieren, blir han alvorlig, blir utøveren som er seriøs.
– Jeg gikk inn i konkurransen, litt nervøs, men dette skulle jeg fikse. Starta i skranke og fikk en liten feil, men god karakter. Videre til svingstang der jeg starta bra, men så sklei jeg litt og ble satt ut. Jeg fikk en ordentlig støkk i meg og mistet det helt etter det.
Det er akkurat som han gjenlever episoden når han snakker om det.
– Etterpå klarte jeg ikke legge det fra meg, og bar preg av det gjennom resten av konkurransen. Jeg var så skuffet etterpå, skuffet over meg selv, lei meg for at jeg hadde skuffet Slava. Vi gjorde jo dette sammen.
Han stopper litt opp, tenker og samler seg før han forteller videre.
– Det var vanskelig å holde følelsene tilbake. Det var min første store internasjonale skuffelse for meg. En skikkelig stor skuffelse.
– Jeg klarte ikke håndtere følelsene da, prøvde holde tårene tilbake og da jeg var tilbake på rommet kom alt. Jeg satt og hulket for meg selv, så meg i speilet og lurte på hva jeg holdt med på. Resten av dagen og uken var tung.
Han var redd for å miste Slava som trener. En trener han hadde knyttet sterke bånd til over årene, den personen han kanskje så mer enn noen andre og som hadde så troen på ham. Men etter å ha feilet på den måten i et VM, ville han vel bare hjem, tenkte Sola-karen.
– Jeg visste han ville hjem til familien etter han mistet konen sin, men han valgte å bli. Hadde det gått like ille under VM i 2013, tror jeg han hadde gitt opp. Det betyr mye for meg at han ble og at vi kunne jobbe sammen videre for å klare målet.
Men hvordan skulle han slå tilbake? Og skulle han klare kvalifisere seg til OL? Noe måtte skje, og noe av hjelpen ble mental trener.
Den mentale jobben
Ikke bare fikk han tips og triks han kunne bruke i konkurranse, men Slava la og opp et løp der Stian skulle føle seg trygg. Ett skritt om gangen, ikke alt på en gang.
På trening gikk de tilbake til å ha det gøy – gjøre litt nye og morsomme ting. De skulle øke utgang og vanskelighetsgrad, og fort var Stian tilbake, men i en litt annen form.
– Jeg ble mer voksen av alt det som hadde skjedd, og etter Tokyo jobbet vi mer sammen, fremfor at det bare var Slava som sa hva jeg skulle gjøre, mimrer Stian.
Slava kom inn med sin måte å gjøre ting på, Stian nikket og gjorde som han sa. Det var slik det startet, og slik det var lenge, men nå tok han mer ansvar selv. Han stilte spørsmål, utfordret, og fulgte ikke alltid beskjedene fra Slava.
– Jeg ville vite hvorfor vi gjorde det vi gjorde, og det funket. Jeg ble mer selvstendig, jeg visste hva jeg skulle gjøre.
Selvstendigheten og trygghetsfølelsen han hadde bygget, gjorde at han vokste videre som utøver og person. Dette har vært tydelig for alle rundt ham, og på dette tidspunktet merket også familien at nå var det alvor.
– Etter han var ferdig med videregående satt han det meste på hold, og hele tiden har han måttet ofre mye og legge ned mye arbeid. Vi har alltid prøvd å støtte og følge opp, og det å se hvor mye han har fått igjen for det nå… Vi er utrolig stolte, forteller mamma, Brit.
Det var et aktivt valg å være på hjemmebane de neste årene. Det å bo hjemme på Sola, trene i kjente omgivelser og ikke minst sammen med sin trener, var viktig.
Han sov, spiste, trente og forberedte seg.
Terpet på øvelsene. Jobbet med å styrke kroppen. Konkurrerte.
Det store målet
Det var kun et mål i sikte for Stian.
For å nå det visste han at han måtte overkomme et par barrierer. Han konkurrerte i Bundesligaen i Tyskland, han konkurrerte nasjonalt og internasjonalt. Han var så trygg på øvelsene som han bare kunne være.
– Jeg var så trygg på meg selv da. Det tok å bli sikker, selv om jeg hadde mange gode konkurranser. Det var så gode år, jeg fløt bare på ei bølge gjennom alt, forklarer han.
Selv om alt pekte oppover, begynte skulderen å gjøre mer og mer vondt. Ikke det at litt vondt i en skulder skulle stoppe ham.
«Alle turnere har alltid litt vondt».
Så han stod i det og fortsatte forberedelsene og treningen.
Konkurranse etter konkurranse viste han strålende og stigende form. Slava begynte å kjenne på at dette kom til å gå veien. Men ville det holde? Marcus Conradi og Pietro Giachino kjempet også om den samme plassen. Pietro hadde strålende konkurranser og god form å vise til, Marcus var den stabilt gode turneren som alltid fikk resultater.
Sammen med Odin Kalvø var det de som fartet rundt på de fleste konkurransene. De var en gjeng som hadde bygget et vennskap de alle fire ser tilbake på med gode minner.
– Vi hadde kanskje 150 reisedøgn en periode, og det var da vi bygget vennskapet. Det er absolutt den kuleste tiden som turner, minnes Stian.
Han visste han måtte prestere og kjøre feilfritt i VM i Glasgow om han skulle slå kameratene og klare poengsummen som ville sikre ham plass i OL.
Veien til OL
Han startet VM-konkurransen i svingstang, smånervøs som han alltid er i første apparat. Det var ikke perfekt, men ok. Så stod frittstående for tur, det apparatet han etterhvert er blitt solid i.
Før ham skal Marcus i aksjon. Fall.
Så skal Pietro i aksjon. Nytt fall.
.– Ikke søren om jeg skulle falle, tenkte jeg da. Jeg jobbet knallhardt mentalt på at dette må jeg bare fikse, forteller Stian.
Han fikk «bare» 14.1, som han selv sier, og ler litt mens hans rister på hodet. Til og med i dag forstår han ikke hvor de fikk trekket fra. Men ble det skjebnesvangert?
Det bar videre til bøyle, et apparat han takler bra på trening, men aldri får helt til som han vil i konkurranse. Han kaller det selv sin akilleshæl.
Men i VM i Glasgow sitter det. Kanskje er det den beste bøyleøvelsen han har gjort. Denne gang orket han til og med avspranget.
Halvveis, men fortsatt ingenting sikkert. Neste for tur var ringer.
– Tror aldri jeg har gjort en så bra kjempe før. Jeg kunne enkelt holdt fem sekunder, det var så bra formen var. Det var bare å kjøre på videre, og som med bøyle tror jeg det er den beste øvelsen jeg har gjort.
Han glemmer det aldri. Fjerde apparat var ferdig, og han visste det allerede da. Det gjorde trenerteamet også, for Slava ga ham det bekreftende nikket. Nå måtte han bare ikke miste fokus.
Hopp går strålende, en liten feil i skranke som trekker ham en del. Men da er det bare å snu seg, takke dommerne og slippe jubelen løs.
Jubelscenene var elleville.
Målet var nådd, han var i himmelen.
Men det var et lite skår i gleden.
Samholdet mellom de fire guttene som var på landslaget da, er vanskelig å beskrive for ham. Fortsatt den dag i dag betyr de mye for ham, og hans siste NM-tittel ga han æren til Marcus for. Plutselig hadde han sin tidligere romkompis, treningskamerat og konkurrent som trener.
Men mens han var i ekstase over å ha kommet seg til prøve-OL i Rio de Janeiro, var det to veldig skuffa kamerater ved siden av ham.
– Det var tungt å se dem så skuffet, sier Stian.
Han visste også at han kom til å miste Marcus på landslaget. Det var mye følelser i sving, men det var vanskelig å holde gleden tilbake.
Det var det for flere andre også.
Slava, den tøffe og harde treneren fra Russland, måtte snu seg bort og tørke tårene. Han skulle ikke vise til noen at han gråt. Men han var så stolt.
Det var også familien til Stian. På telefon fra Stavanger er det vanskelig for mamma, Brit, å holde tilbake hvor stolt hun var da, og fortsatt er.
– Vi var der, jeg, mannen min og mor, og det var helt fantastisk. Tårene trilla da og, det var så fantastisk å se og oppleve, sier hun tydelig rørt over situasjonen.
Hun og faren til Stian har vært der gjennom alt. Og for all støtten og oppfølging har Slava lite annet å si enn tusen takk.
I tiden etterpå merket hun at han ble enda mer fokusert, var mye mer nøye med alt han gjorde, og ga ennå mer avkall på alt utenfor.
Det var samlinger i inn- og utlandet, småkonkurranser, alt var i rute. Men kunne de legge til noe? Kunne de skru til litt, og kanskje klare en finale?
OL og skaden som ble skjebnesvanger
Men skulderen tålte det ikke. Det gjorde mer og mer vondt, og under en samling i Belgia gikk det så langt at han knapt klarte løfte armen.
Landslagets mangeårige fysioterapeut/osteopat, Bente Amundsen, gjorde en strålende jobb med å holde skulderen i sjakk, og han var takknemlig for å bli fulgt opp av henne. Flyturen til Brasil gjorde derimot ikke saken bedre.
I Brasil fikk han oppfølging av Hilde Fredriksen, som var OLTs fysioterapeut. Hun har kompetanse på skulderskader, noe som var midt i blinken for Stian. Han ble satt på voltarenkur i håp om at han skulle komme seg gjennom OL-konkurransen uten problem.
Det Stian ikke visste da var at til og med helseteamet var usikre på om bicepsen ville holde.
– Jeg tror ikke vi visste hvor ille det var før han reiste til OL. Han holdt det nok mer enn skjult enn vi hadde ønsket. Da han fortalte at de var redde for at noe skulle ryke forstod vi alvoret. Det var så desperat han jobbet for å nå målet sitt, forteller Brit.
På trening før OL droppet han å trene i ringer. Han visste han kunne øvelsen, det var ikke vits å pushe det.
Han fikk starte, men møtte tidlig på problemer. Da han skulle gjøre sitt frittståendeprogram røyk det lys i taket. Han ble stående og visualisere, prøvde å holde i sonen og gå gjennom programmet.
Men han ble kald mens han stod der.
En av dommerne kom bort og sa han kunne kjøre uten lys om han ville, men han valgte å vente. Og han merket hvor kald han var blitt da han skulle gjøre første volt. Det gjorde også at han var mer sliten etter øvelsen enn han vanligvis ville vært.
Han kom seg gjennom, men han innrømmer at han var mer nervøs enn noen gang tidligere. Både daværende landslagssjef, Gabriel Negru, og fysio, Hilde, prøvde å roe ham ned.
«Hva har du å tape?» husker han Hilde spurte.
Han hadde jo ingenting å tape. Han måtte bare jobbe med seg selv, angrep hver øvelse, og koste seg.
Det ble en 32. plass og poengsum på 84.331. Bare noen småfeil og tre plasser unna den store drømmen.
– Det er en veldig god konkurranse fra min side. Det er vanskelig å nå finale i OL, så det er kjipt at jeg ikke klarte det. Men jeg er stolt over min OL-deltagelse.
Operasjon, flytting og nye mål
Etterpå var det ingenting annet å gjøre enn å operere. Samtidig flyttet han også til Oslo for å satse videre og for å studere.
Med skaden fikk han også et lite avbrekk, men han var raskt tilbake, og målet var å komme tilbake til 2019-sesongen og klare en ny OL-plass.
Men det ble aldri en ny OL-plass. Motivasjonen gikk i bølgedaler, og en albue begynte å plage ham i 2018. I VM i Stuttgart ble det for mange feil for både ham, Pietro og Odin, de tre gamlegutta som for siste gang skulle prøve å nå et OL.
– Vi var alle tre veldig skuffa, og jeg var langt nede, ganske knust. Man trener 30 timer i uka, bruker så mye tid på det, det største målet er OL, og da er det tungt å ikke prestere, sier Stian.
Han var skuffa lenge. Spesielt i dagene etter konkurransen. Han gledet seg over Sofus Heggemsnes som klarte det, han hadde jo tross alt vært i den situasjonen selv.
Egentlig hadde alle tre tenkt å legge opp etter VM. Men Stian tok seg en god prat med Flemming Solberg. De måtte finne et nytt fokus.
Selvfølgelig var det OL, men også å slå Sofus. Etter en solid plassering i frittstående under VM var det også en tanke å få ham til å satse videre på øvelsen. Flemming mente at Stian fort kunne bli en av verdens beste i øvelsen.
– Han er lett å like
Da Stian sikret NM-tittelen var det en rørt Flemming som takket av Stian under streamingen av mesterskapet. Stian får en klump i halsen av å snakke om det.
– Han vet hvor hardt jeg har jobbet, han har vært en stor del av det for meg og vært med i prosessen for å få det til. Både han og Gabi skal ha en stor takk for at jeg klarte det.
For nå er det over. Og det er mange følelser i sving for flere.
– Man må huske at vi har hele tiden hatt gode resultater i norsk turn, fra Åge Storhaug til Sofus nå. Joachim Hanche Olsen var og bra, men det stoppet opp da han skadet seg. Da ble det Stian som ble gnisten i herreturnen som gjorde at vi kom oss opp igjen, han viste vei for de yngre som kom bak, forklarer Flemming.
– Så er Stian en lett person å like. Han har gode og sunne verdier og har vært en god representant. Da blir man lettrørt når slike folk gir seg, legger han til.
Slava har også bare gode ord å komme med. Hjemme i Russland venter han bare på å komme tilbake til Norge for å være med landslaget. Men nå blir det uten Stian, for første gang i hans norske trenerkarriere.
– Han er en av de største for meg. Det forholdet vi hadde har jeg bare hatt med en annen utøver i Russland.
Han slo Sofus en siste gang. Han fikk kongepokalen og kunne avslutte karrieren med godfølelsen.
Nå håper han at han har klart å gi noe tilbake til norsk turn.
– Jeg er stolt over karrieren min og håper og tror jeg har gjort noe bra for turnsporten, vært et godt forbilde og vært en fin person å ha i gruppa.
Fortsetter i miljøet
Høydepunktene er mange for ham. OL, 13. plass i EM, kongepokalene henger høyt, finale i junior-EM, seiere i nordisk og Nord-Europeisk.
– Det er veldig rart og vemodig. Det har vært en så stor del av livet i så mange år. At det ikke er en like stor del av livet lengre er spesielt, men jeg er komfortabel med avgjørelsen jeg har tatt, spesielt etter å ha tenkt på det en god stund.
Han har allerede tanker om hvor veien går videre. Han kommer alltid være en del av turnen, kanskje som trener, kanskje i andre roller. Han er opptatt av å bygge videre på fundamentet som ligger til grunn, og ønsker så inderlig å se en nordmann ta medalje i større mesterskap igjen. Den som har vært nærmest det, er Flemming.
– Han har vært den beste turneren i moderne tid, to OL-deltagelser, 7. plass i EM. Jeg ville opp på nivået hans, men fikk det ikke til. Det er det de andre nå må strekke seg etter om vi skal klare medalje i EM eller VM. Det blir tøft, men jeg tror det kan gå.