Har dere et arrangement, en konkurranse eller et seminar dere ønsker å dele med andre klubber, kan dere dele dette på NGTF sin nettside.
Her kan dere også legge ut informasjon i etterkant av en konkurranse eller et arrangement.
Skriv en liten tekst om konkurransen/arrangementet, send inn bilder og gjør litt stas på vinnerne.
- Gå inn på www.gymogturn.no
- Trykk på «Logg inn» øverst på hjemmesiden
- Velg «Skriv innlegg»
Du vil nå komme inn på en side hvor du legger inn tittel, laster opp bilde og skriver ønsket tekst.
Skriv gjerne en tittel som forteller hva og hvor, som «Rekorddeltakelse på KM i Røros», eller gjør stas på klubb/utøver/medlem/lag/gruppe, som «Ingeborg ble hedret av Beitstad IL».
Du må også velge kategori; er det KM, lokal konkurranse eller lignende, velger du «nyheter krets», er det fra et kurs, velger du «nyheter utdanning» og så videre.
Under det feltet må du videre legge inn hvilken klubb, krets, lag du kommer fra. Dette vil ikke bli synlig, men er for å hjelpe NGTF å publisere det på riktig plass.
Etter at dere har trykket send inn, vil saken bli gjennomgått av NGTF før publisering på hjemmesiden. Det er også muligheter for å få saken publisert på sosiale medier om ønskelig.
Står du og tripper og klarer ikke vente til fredag 22. oktober kl. 11.00 når Sofus Heggemsnes skal konkurrere i VM-finalen?
Da er vi på samme lag!
Kanskje ikke så rart når dette er første gang siden 1979 at en norsk turner har klart å kvalifisere seg til en VM-finale!
NGTF har vært i kontakt med medier som har vist interesse for å prøve å få vist finalen, men foreløpig er ingenting bekreftet.
Men FIG (det internasjonale turnforbundet) streamer konkurransen på Youtube, og Olympic Channel viser den også. Er du så heldig å ha SVT (svensk tv-kanal) i tv-pakken din, kan du se den svenske sendingen fra VM.
Her har du link til Youtube og her er linken til Olympic Channel. SVTplay er dessverre geoblokket.
Første apparat for Sofus er hopp, og sendingen starter kl. 11.00 norsk tid.
Vi ønsker Sofus og teamet masse lykke til!
Den norske delegasjonen i VM i Kitakyushu, Japan, er godt i gang med de site forberedelsene. Kvinnene hadde sin podietrening 15. oktober, mens herrene skal teste apparatene 17. oktober.
Konkurransen starter allerede mandag for kvinnene, som skal være i subdivisjon 3 sammen blant annet USA og Canada. Herrene skal i ilden 19. oktober, og er i den siste subdivisjonen. Det betyr også at herrene konkurrerer på formiddagen norsk tid.
FIG kommer til å streame konkurransen, og vi komme tilbake med informasjon om dette.
Preget av koronarestriksjoner
Fra delegasjonen har vi fått beskjed om at treningene så langt har gått bra, og gymnastene har begynt å venne seg til apparater og tidsforskjellen mellom Japan og Norge på 7 timer.
Japan er fortsatt sterkt rammet av koronapandemien, og derfor er koronarestriksjonene meget strenge og veldig mye strengere enn det vi hadde i Norge på det strengeste. Her er det i praksis karantene.
Det legger delegasjonen ekstra merke til fordi de må bruke en app med GPS som har kontroll på hvor de til enhver tid befinner seg, sender varsler, og ringer innimellom for å sjekke at man faktisk er på et sted det er tillatt å være. Delegasjonen forteller at de ble litt overrasket første gang de ble oppringt, men nå vet de at det skjer.
Vertsnasjonen Japan og den lokale arrangøren i Kitakyushu har lagt ned et enormt arbeid for å få gjennomført VM, og uansett hvem vi henvender oss til blir vi møtt med vennlighet.
Shuttletrafikk mellom hotell og arena
Dagene består stort sett i koronatest før frokost, trening, lunsj, litt hvile, trening, middag og restitusjon og sove. Det er ikke tillatt å forlate hotellet utenom til trening og måltider, og delegasjonene har faste biler som kjører til treningshaller og konkurransehall, som alle ligger ca 30 minutter fra hotellet. Transporten har fungert utmerket.
All kontakt med øvrige nasjoner er minimert så langt det er mulig. Hotellrommene er mye mindre enn det vi er vant med hjemmefra, og maten er også annerledes.
De får to valgfrie matbokser til frokost en med hvitt brød, et par druer og en appelsin, litt salat, et lite fingerbøl med eggerøre og en skive cheddarost. Den andre pakken er med kjøtt; litt roastbeef, en pølsebit med mere.
Siste spissing før konkurranse
Lunsjen og middagen: alt er pakket inn i plast, til og med bananen. Stort utvalg av ulikt drikke, masse små plastbokser med ulike retter: fisk, kjøtt, kylling, pasta, ris, vegetar, forskjellige supper, dressinger, yoghurt, ferdigkuttet frukt (kiwi, appelsin, ananas), loff, ferdigsmurte sandwich, croissant. Det er mer enn nok mat, men litt annerledes enn det de er vant til hjemmefra.
Lunsj og middag serveres i en stor gymsal. Temperaturen blir sjekket hver gang de går inn – og de med feber slipper ikke inn. De sitter to og to per bord og med plexiglass i mellom. På veggene henger masse barnetegninger som er laget til mesterskapet. De har også satt opp en liten souvenirbutikk.
Det er altså lite å gjøre utenom mat, trening og søvn, men gymnastene har en positiv innstilling og stemningen i delegasjonen er god.
Nå gjenstår den siste spissingen av formen fram mot konkurransedagene, og vi krysser fingrene for at gymnastene presterer det de er gode for.
Årets VM er i Kitakyushu, Japan, og nytt er det at både turn kvinner og menn og rytmisk gymnastikk skal være på samme plass.
Turn kvinner skal først i ilden, og har kvalifisering allerede 18. oktober. Laget er på plass i Kitakyushu allerede, og består av disse:
Juliane Amalie Tøssebro
Marie Rønbeck
Selma Andrea Halvorsen
Maria Tronrud
Dagen etter skal herrene konkurrere. Her er det kun to utøvere, og disse er:
Harald Grimsrud Wibye
Sofus Heggemsnes
Finalene i apparatturn starter 21. oktober, og siste finaledag er 24. oktober.
Mens finalene blir unnagjort i Kitakyushu, setter Josephine Juul Møller seg på flyet sammen med delegasjon i rytmisk gymnastikk. Hun er eneste deltaker i VM fra Norge.
Hennes konkurranse vil gå over to dager, 27. og 28. oktober.
Vi kommer tilbake med mer informasjon!
Anna Stoyanova virkelig strålte på alle måter under søndagens NM-finaler i Njårdhallen. I samme hallen som hun stod i flere timer for å lære seg å få til vindmølle med køller som 7-åring, ble hun Norgesmester i nettopp køller, samt ring og ball.
– Mamma fortalte meg før konkurransen at hun satt med tårer i øynene fordi det var så gøy å se meg gjøre det så bra i hallen der vi to har brukt så mye tid sammen, forteller Anna.
Det begynner å bli en del år siden, men Anna husker det godt. Moren var trener i Njård, og Anna var alltid med i hallen. Det var på mang måter der hun la grunnlaget. Med sølv i mangekamp fra lørdagen og tre gull på søndag er det ikke vanskelig å si at timene i Njårdhallen var verd det.
Fra Njård til Asker og Norgestoppen
– Jeg har mange gode minner herfra, og da vi kom hit fikk jeg flashbacks fra da jeg var liten.
Det ble bare med noen få år i Njård, før turen gikk til Asker Turnforening. Der kom hun fort inn i en god treningsgruppe, og ikke minst trenerne Bente Bjanes og Anne Silje Nettum. Fra at hun egentlig ikke skulle drive med RG til å bli en av Norges beste – det skal de ha mye av æren for.
– Jeg klarer prestere når det gjelder på grunn av godt samarbeid med dem. De vet akkurat hva de skal si og gjøre for meg under konkurranse for at jeg skal prestere best mulig, og det er jeg veldig takknemlig for, skryter Anna.
Det er ingen tvil om at de lyktes i jobben under NM. For Anna ble det ekstra spesielt å vinne med nesten fullpakket hall med publikum som elsket endelig å få se en konkurranse igjen.
– Det er nå man ser hvor mye man har savnet kicket og adrenalinet av å konkurrere foran publikum. Jeg hadde nesten glemt den følelsen, man får energi man ikke visste man hadde, så jeg storkoste meg på teppet.
Glad på lagvenninnenes vegne
Konkurransen er over, men likevel er hun bare et stort smil. Foruten å glede seg over egen prestasjon, innleder hun med å skryte over lagvenninnen, Lotte Nordstad Juul Møller.
– Jeg er veldig glad på Lottes vegne, og unner henne virkelig dette etter alt hun har vært gjennom den siste tiden.
Lotte, som vant finalen i vimpel, fikk kun trene skikkelig i fire dager før NM på grunn av isolasjon etter å ha blitt smittet med korona. Foruten det trekker også Anna frem det arbeidet Lotte har lagt ned på trening etter å ha gjennomgått to operasjoner nylig.
Josephine Juul Møller, som vant kongepokalen lørdag, ble syk etter konkurransen og deltok ikke i apparatfinalene søndag. Anna er klar på at hun var savnet, men også at det ser ut som hun er i rute til VM.
Selv er Anna tilbake for fullt, og er reserve til VM. Hun skal til Romania og konkurrere, før hun skal lade opp til en ny sesong, og da skal hun gå all in.
Egentlig skulle hun startet med medisinstudier denne høsten, men det er satt på vent et år. I 2022 står konkurransene i kø; nordisk i Sverige, EM i Israel, Universiaden i Kina, og ikke minst VM i Sofia, Bulgaria.
Anna er nemlig født i Bulgaria, og derfor hadde et VM i fødelandet ikke vært å forakte.
– Målet mitt er Universiaden, men det hadde vært stor stas med VM i Sofia også. Men nå skal jeg gjøre det beste utav sesongen, og gleder meg til å satse ordentlig og konsentrere meg fullt om å nå målene mine.
Det ligger an til en forrykende konkurranse når NM i Tromsø starter lørdag 2. oktober. Helt i toppen på kvinnesiden er det nemlig fem gymnaster og to underdogs som kommer til å kjempe om å stå øverst på pallen.
I 2020 kom stortalentet Julie Madsø Røttum opp fra junior og tok hjem kongepokalen foran regjerende norgesmester Julie Charlotte Søderstrøm. Nå er Søderstrøm i militæret, Julie Madsø er dessverre skadet og stiller ikke.
Det er bare få helger siden Unni og Haralds gikk av staben, og da var det Selma Andrea Halvorsen som stakk av med seieren, foran klubbvenninne Edel Charlotte Eiken Fosse.
Under FIG 3 vant Juliane Amalie Tøssebro knepent foran Mali Trongmo Neurauter, den gymnasten som gjorde det best av de norske under EM i vår. I begge konkurransene plasserte Marie Rønbeck seg på 3. plass.
Selma stråler før NM
Det at Selma Halvorsen er helt der oppe, overrasker ikke klubb- og landslagstrener Antonio Egri, særlig.
– For noen kom nok seieren hennes i Unni og Haralds som en overraskelse, men det var det ikke for meg. Nå har jeg trent henne siden hun var 10 år, og har tatt gradvise steg hele tiden. Nå er hun en av de på landslaget med med høyest vanskelighetsgrad i øvelsene sine og turner stabilt hele tiden, forteller han.
Han synes det er helt fortjent at hun «endelig» tok den øverste plassen på podiet, og Selma selv var bare et stort glis etter konkurransen.
– Jeg er hun som alltid har tatt den sure fjerde- eller andreplassen, og endelig var det min tur til å vinne. Det er første gang jeg gjør det, og det gir meg mer selvtillit og tro på meg selv.
Hun var noe nervøs før konkurransen, men etter to gode hopp fikk hun roet seg litt og kjørte bra gjennom skrankeøvelsen. Da var hun komt halvveis, og kunne bare gønne på de to siste apparatene.
– Etter frittstående tenkte jeg at jeg hadde kjørt den beste konkurransen jeg noensinne har gjort. Da jeg fikk kommentarer på at jeg lå best an, klarte jeg ikke helt tro på det, jeg måtte ha bekreftelsen. Da jeg fikk den var det bare en skikkelig deilig følelse, fortalte hun etter finalene under Unni og Haralds.
Kongepokal og VM-plass i potten
Foruten å kjempe om kongepokalen, skal kvinnene også kjempe om en plass på VM-laget, en plass Selma ikke trodde hun før var i nærheten av.
– Det er jo et mål, men jeg har tenkt på det som et litt hårete mål også. Men kanskje er det mulig nå?
En annen som håper det er mulig, er Mali Neurauter. Etter å ha blitt Norges beste under EM i Basel, har hun holdt nivået oppe. Nå gleder hun seg bare til å få konkurrere i NM.
– NM blir bra. Først og fremst gleder jeg meg bare til å konkurrere, for det er ekstra gøy når vi får reise sammen som lag og konkurrere sammen med guttene, forteller Mali.
På spørsmål om VM, som går i Kitakyushu, Japan, 18-24 oktober, trekker hun litt på svaret. Flere av jentene på landslaget er nær å bli tatt ut, men som de andre vet også Mali at ingenting er avgjort før NM er unnagjort.
– VM er jo et mål for meg og, men under NM må jeg bare tenke på meg selv, min konkurranse, og gjøre mitt beste.
Hun er ikke alene om å fokusere på egne oppgaver foran helga. Juliane Amalie Tøssebro gjorde forrige helg sin første konkurranse siden EM i Basel, og selv om hun fikk mange gode svar, reiste hun også tilbake til Bergen for å forbedre og forberede seg til det som skal skje i Tromsø.
– Det var godt å komme i gang, kjøre øvelsene og få kjenne litt på konkurransefølelsen igjen, samt det adrenalinet som følger med. Jeg er fornøyd med konkurransen på Nordstrand, men det er alltid noe som kan bli bedre, så vi har hatt litt å jobbe med denne uken, sier Juliane.
NM streames!
– Under NM kan alt skje, men jeg har fokus på meg selv og det jeg skal gjøre. Det viktigste jeg kan gjøre er å fokusere på en ting om gangen og gjøre så godt jeg kan, legger hun til.
Det er som nevnt flere av landslagsutøverne som sliter med skader. Julie Røttum må stå over, Julie Erichsen konkurrerer i ett apparat, Mari Kanter begynner å bli klar igjen, og Maria Tronrud er endelig tilbake etter en skulderskade. De to sistnevnte har dog kvalitetene til å kjempe helt i toppen om alt stemmer og kroppen spiller på lag.
Apparatturnerne var av de heldige som fikk gjennomføre NM under koronapandemien i 2020. Da ble hele helgen streamet, og det vil også årets NM bli. Kommer du deg ikke til Tromsø, kan du følge både kampen om kongepokalen lørdag og apparatfinaler søndag på direktesport.no.
Link til stream og mer informasjon vil bli lagt ut på gymogturn.no og Facebook-sidene Turn kvinner og Turn menn.
For første gang var NM nasjonale klasser og TeamGym slått sammen i en konkurranse. Det bød på en spektakulær og spennende konkurranse.
Ikke mindre spennende ble det da enkeltutøvere måtte gi seg med spenning, og noen lag ble diska for manglende registrering av trippelgodkjenning.
Likevel var det lite som stoppet Oslo TF fra å ta hjem gullet i TeamGym for herrer. Etter knapt å ha konkurrert siden Nordisk i Drammen 2019, var de tilbake i konkurranseform og viste at de fortsatt kan gamle kunster.
Bortsett fra noe rusk i tumbling, kjørte laget mer eller mindre knirkefritt gjennom konkurransen.
– Jeg er veldig glad på egen vegne og på lagets vegne. Det kunne nesten ikke gått bedre, sa Kjartan Frafjord da han ble intervjuet på streamen på konkurransen.
Grimstad stilte også lag på herresiden, og flere gledet seg veldig til å se det nye laget i konkurranse. Sørlendingene tok bronse i herreklassen, og med et ungt lag er de fort et lag å se opp for i tiden som kommer.
Jevnt på kvinnesiden
På kvinnesiden var det virkelig spenning til siste slutt mellom Oslo og Grimstad. Lagene kjempet side om side, og trener for kvinnene i Oslo Turn, Henrik Moum, oppsummerte det veldig fint under konkurransen;
– Vi vet vi er gode på tumbling og trampett, og visste derfor at det var på frittstående vi måtte hente inn så mye som mulig. Der var vi bare 0,250 bak, men så roter vi det til for oss selv på trampett.
Laget som vanligvis er solide i apparatet, måtte til slutt se seg slått med nesten et helt poeng av Grimstad, som kjørte veldig bra.
Til slutt stod lagene igjen med lik poengsum, 51.550, og for første gang ble det delt seier i kvinneklassen. Dette fordi regelen om høyeste individuelle karakter er tatt bort.
Drama og hjemmeseier i miks
Miks-klassen ville ikke være verre, for også der ble det spenning til siste slutt.
I nasjonal klasse var det like jevnt mellom hjemmeklubben, STAG, og Drammen 1 i frittstående og tumbling som i dameklassen, og Drammen 1 hadde også et godt forsprang i TeamGym.
Men en manglende registrert trippelgodkjenning på trampett ble utslagsgivende for Drammen 1. De ble dessverre disket, men kunne likevel juble over Drammen 2 som gikk til topps i miks-klassen i TeamGym.
Med disken gikk STAG til topps i trampett i nasjonal klasse. Laget vant også frittstående og delte førsteplassen i tumbling med Drammen 1.
NGTF gratulerer alle troppene med strålende leveranse!
Alle resultater i konkurransen kan du se her.
Bildegalleri fra NM kommer på Facebook-siden til Troppsgymnastikk.
Lagledere kan ta kontakt for bilder til sine lag. Henvendelsen rettes til charlotte.maeland@gymogturn.no.
Lørdag 25. september er det klart for NM i TeamGym og nasjonale klasser i Stavernhallen.
Kvinnene er først ut, og starter konkurransen allerede 12.15.
Her deltar Oslo, Sotra, Malvik, Grimstad, Drammen, Trondhjems og STAG.
Miks-klassen er neste ut, og har start 14.20.
Her deltar Drammen, Trondhjems, Malvik, Drammen og STAG.
Sist ut er gutta, og her er det flere trenere som har lovet spektakulære øvelser. Her er det bare å følge med!
Husk at du kan følge NM via stream på direktesport.no!
Sendingen starter 12, og Tonje Grini og Mikkel Ellertsen kommenterer konkurransen.
Ønsker dere å stille spørsmål eller komme med innspill, kan dere gjøre det her!
Idretten åpnes igjen!
Dette har vi ventet på og gledet oss til lenge.
Lørdag 25. september planlegges det en landsomfattende markering av idrettens gjenåpning med åpne arrangementer for store og små over hele landet.
Dette er en kampanje for hele idretts-Norge, med Norges Idrettsforbund (NIF) i spissen. Vi håper at så mange av våre lag, klubber, tropper og grupper som mulig vil være med å feire!
Målet med kampanjen er å få tilbake medlemmene i idretten som fallt av under koronapandemien.
Skal din klubb eller din gruppe gjøre noe spesielt for å markere dette? Send inn arrangement, tid+sted, link til informasjon og annen nyttig informasjon til charlotte.maeland@gymogturn.no
OL er over for denne gang, etter en god skrankeøvelse av Julie Dicko Erichsen. Til tross for fall i avspranget, er det en strålende jente som nå bare nyter å være i Tokyo.
– Jeg er veldig fornøyd med øvelsen min generelt sett. Selvfølgelig uheldig med avspranget, men resten er jeg fornøyd med, forteller hun på telefon fra utøverlandsbyen.
Øvelsen hennes var bra. Hun hang på begge slippelementene, og hadde ellers fin stil. Også landslagssjef, Birgit Vallestrand, er fornøyd med det hun så.
– Hun har definitivt hatt en godt gjennomført konkurranse.
Men så var det det fallet, da.
Overroterte
– Jeg trodde jeg var nærmere holmen enn det jeg var, så jeg overroterte og havnet litt bakpå, forklarer Julie.
Det gikk så fort at hun ikke fikk tenkt seg om. Hun måtte bare reise seg opp og bukke til dommerne. I etterkant er hun bare takknemlig for opplevelsene hun har fått.
– Det har vært gøy bare å få oppleve OL. Nå er jeg veldig motivert og vil veldig gjerne konkurrere i OL igjen. Det har vært en utrolig spennende reise.
OL er ferdig for, og nå bærer det tilbake til Norge og litt fri før hverdagen innhenter henne. Med NM i september og VM i oktober håper hun å være tilbake for fullt snart.
Satser mot OL 2024
For mens hennes gruppe startet i hopp, måtte hun fint og pyntelig se på.
– Jeg skulle gjerne vært med selv.
– Men nå skal jeg fortsette å trene hardt for å komme tilbake. Hovedfokuset nå er å komme tilbake 100% fra skaden slik at jeg kan begynne å gjøre de andre apparatene også.
«Helse foran prestasjon» har mottoet vært i oppkjøring til OL, og som NGTF allerede har skrevet, har hun hatt tett oppfølging av lege, Asle Kjellsen, fysioterapeut, Søren Klausen, OLT Vest, Birgit og landslagsfysio, Bente Amundsen.
Oppfølgingen, og ivaretakelse av helsen vil fortsette til akillesen er helt god igjen. Men da vet Julie allerede hva hun skal gjøre.
Kan være helt der oppe
– Jeg vil perfeksjonere de øvelsene jeg har, men gjerne også legge på noen elementer. Akkurat nå er det kun skranke jeg hovedsakelig kan jobbe med, men jeg tenker at jeg kanskje kan øke vanskelighetsgraden i hopp og frittstående også, forteller hun.
Med litt knall og fall gjennom hele turneringen, også fra superstjernen Simone Biles, kan man se på resultatlista at det ikke er skrekkinngytende for norske kvinneturnere å klatre oppover listene i fremtiden.
– Vi visste på forhånd at med en helt perfekt konkurranse, kunne hun vært på øvre halvdel av resultatlista i skranke. Potensialet er kjempestort, vi må bare ha litt mer erfaring, sier landslagssjefen.
Om vi får se Julie høyt oppe på resultatlistene allerede i VM i Kitakuyushu allerede i oktober vil ikke Birgit spekulere i.
-– Nå skal hun få en vell fortjent time-out, og så må hun komme tilbake for fullt. Vi har hele tiden sagt at vi skal skyndte oss forsiktig. VM er viktig, men det skal ikke gå på bekostning av den langsiktige planen, som er OL 2024.
NGTF gratulerer Julie med vell gjennomført OL!
Han har knapt fått summet seg etter sin OL-opptreden, men etter litt kake, og fortsatt i drakten mens han snakker med NGTF, forteller han at nå vil han bare hjem. For å trene.
– Jeg er jo litt lei meg for at det er ferdig, men litt digg og. Nå vil jeg bare hjem og trene. Jeg skal ikke ha noe ferie nå, sier han mens han gliser bredt.
– Trene?!
– Ja, jeg skal trene på alt mulig nå. Starte med frittstående, alle apparatene, få inn nye momenter i stang og lære alt mulig nytt, forklarer han.
Kanskje ikke så rart, for svingstangøvelsene til de beste, er helt utrolige, og ikke noe de norske gjør. Ennå. For OL har gitt mer motivasjon, og han vil bare bli bedre.
Fornøyd med egen prestasjon
– Jeg satser for fullt mot 2024, og da, da får alle se!
Han er i ekstase. Til Team Norway har han allerede fortalt at han er euforisk, og det gjentar han igjen. Og igjen. For det har vært litt av en opplevelse for ham.
– Det er kanskje slik det er å gå på dop. Jeg er bare skikkelig glad og koser meg virkelig.
Stolt av prestasjonen hans er det lett å være. Etter små justeringer fra podietrening til konkurranse, satt det meste som det skulle.
– Skranke var egentlig ganske clean, jeg fikk litt høy fart opp til den ene håndstående, men det gikk bra. Det var lett å komme seg gjennom, egentlig.
For de som har studert poengsummen hans, har flere lagt merke til et trekk på 0,3. Sofus sier det er mange som ikke helt forstår hva det trekket var, men har ingen problem med å oppklare det han selv kaller et mysterie.
Skikkelig OL-følelse
– Jeg gikk litt over tiden, det var derfor jeg fikk trekket. Så da måtte jeg skyndte meg litt mer i de andre apparatene.
Latteren runger i rommet hans. Så mye at han flere ganger får beskjed om å være rolig. Han deler nemlig leilighet med Valentyn, Anatol og Julie, og sistnevnte skal ut i konkurranse neste dag, og klokka er rundt midnatt.
Det er bare så glad og fornøyd han er. Han har vært et stort smil siden han kom til Tokyo. Men det gikk likevel ikke opp for ham før midt i konkurransen hva han faktisk var med på.
– Nå har skikkelig OL-følelse. Jeg fikk det midt i svingstangøvelsen, rett etter en hoppvending. Jeg ble litt sånn «oi, jeg er faktisk i OL». Det var en åpenbaring.
Men svingstangøvelsen hans skulle vært litt annerledes. Vanligvis gjør han en vanskeligere øvelse, men Valentyn ville de skulle trygge det litt mer inn.
Magefølelse endret øvelse
– Vi tok ut 360-vending fordi Valentyn hadde en dårlig magefølelse, og den er det viktig å høre på, sier Sofus.
– Det var noe riktig i den følelsen, ikke bare gammel mat, legger han til og ler godt.
Han har brukt litt tid å akklimatisere seg, og innrømmer selv og at det er tungt for ham å dra på lange turer som dette.
– Jeg trenger nok en uke, minst, på å omstille. Spesielt om jeg skal prestere, og det skal jeg jo.
Og det gjorde han. Alle apparatene gikk veldig bra, og han kjørte rundt 13 poeng i alle fire. Treneren er godt fornøyd med utførelsen, men likevel sitter han igjen med en noe rar følelse.
– Jeg ser at med fullt program kan Sofus konkurrere med de beste, sier Valentyn fra Tokyo.
– Det er ikke helt umulig. Selv om plasseringen kanskje sier noe annet, er det små marginer her. Kjører han fullt program, og kjører rent, så kan han få det til, legger han til.
Med justeringer i skranke og ikke optimal oppkjøring til OL fikk vi nemlig ikke se Sofus på hans beste.
– Sofus kan bedre
– Du kan kanskje si at jeg er litt skuffet over at vi ikke får vist fullt program, med spektakulære slipp i stang, et ekstra element og avspranget hans i skranke og ikke minst vanskeligere bøyleøvelse. Alt dette kan han egentlig, så mål er å forbedre programmet til VM.
VM 2021 er også i Japan. Og nå skal som sagt Sofus hjem og trene for å bli enda bedre til dess.
Valentyn er derimot ikke like klar til å dra rett hjem og trene. Etter en lang oppkjøring, delt stilling i Oslo Turnforening og NGTF, skader og korona er han klar for en fortjent ferie.
Når han kommer tilbake har Norge en ny landslagssjef på plass, noe som kanskje vil gjøre hverdagen noe lettere for Valentyn. Men da håper han også at «alle» vil være med å legge til rette for en tøffere satsing på herrene.
Mener Norge bør kunne kjempe mot de beste
– Samtidig som jeg er veldig fornøyd med OL stiller jeg meg selv spørsmålet, og kanskje alle andre i miljøet også, bør vi ikke kunne tørre å sikte høyere? Alle som er her har to bein og to armer, og derfor samme utgangspunkt. Hvorfor kan vi da på sikt ikke snakke om medaljer i OL?
Han lar det henge litt, men er alvorlig. Han forstår også at det vil være delte meninger om det, og at noen kanskje ikke er enig med ham. Likevel tenker han at det bør være fullt mulig.
– Vi må trene med de beste i verden og bygge navnene til våre utøvere gjennom internasjonale konkurranser. Jeg tror det er fullt mulig å få til.
Men nå skal både han og Sofus nyte den siste tiden i Tokyo. Sofus har allerede sagt han skal teste ut all maten i kantina i utøverlandsbyen, og det starter med frokost i morgen. Så skal de heie på Julie.
– Jeg er veldig fornøyd og glad. Og så er det utrolig hyggelig å se at så mange har fulgt med og heiet på meg! Jeg har ikke fått svart alle og sjekka alle snapper og alt ennå, men jeg setter pris på alt!
Sofus’ resultater i OL:
Skranke: 13.133
Svingstang: 12.933
Bøyle: 13.066
Ringer: 13.233
Det så mørkt ut, og mange tvilte. Målet om OL, som ble satt for lenge siden, holdt på å ryke etter en akillesskade. For det kunne jo ikke gå?
– Det er en skade som tar lang tid å komme tilbake fra, innrømmer Julie.
Men skjebnen ville det annerledes. Før siste OL-uttak fra Olympiatoppen fikk hun gladnyheten.
– Jeg ble selvfølgelig litt lettet, men mest bare glad, forteller hun.
At akillesen i det hele tatt ble leget og klar til å gjennomføre skranke i OL er det mange som skal ha takk for. Det er et team, inkludert tett oppfølging fra Olympiatoppen Vest, som har stått på for fullt siden skaden i mars 2021.
Startet med kor og ballett
Å være en kandidat til i det hele tatt å nå OL i turn var dog ikke alltid like sikkert.
Selv om hun alltid har stortrivdes i Turnkassen, innrømmer mor, Kari Erichsen, at hun i starten trodde Julie bare kom til å drive med turn sammen med de gode venninnene, for det sosiale.
– Jeg trodde ikke da at hun kom til å gjøre noe stort innen noen idrett. Hun fant gode venninner med en gang, og var like smilende og glad uansett hvordan det gikk i konkurranse. Hun har ikke noe utpreget konkurranseinstinkt, forteller Kari.
Hun er tidligere turner selv, og var selvsagt den som tok Julie med i turnhallen. I løpet av de første skoleårene bodde de i Haugesund.
Tilbudet som fantes da var breddeparti, men det startet før Kari var ferdig på jobb, og derfor var det vanskelig å få det til å gå opp. Istedenfor ble det ballett og kor, hvor Julie fulgte mer med på hva de andre gjorde enn å danse og synge selv.
Turnlivet tok over
Men så flyttet Kari og Julie tilbake til Bergen. Julie var med søskenbarna på håndball og fotball, men det var ikke så spennende. Da hun var 9 år tok Kari henne med i Turnkassen, og et lys ble tent.
– Hun trivdes fra dag en og ville fortsette. Da var det liksom gjort.
Der fant hun fort sin gjeng. De ble et trekløver, Julie, Juliane Amalie Tøssebro og Sara Davidsen.
Gjennom tiden har hun hatt en liten håndfull trenere. Men den som har betydd mest, er Anatol Ashurkov. Han har vært i Bergen i to omganger. Først som trener i Bergens Turnforening, men der var han bare trener for Julie en kort periode før han dro til Oslo.
Men det var da hun ble hekta.
Det var da lidenskapen vokste frem.
– Vi var kanskje 10-11 år da, vi tre rekrutter og tre juniorer. De øvde mye med Anatol på vanskelige elementer, og vi så veldig opp til dem, minnes Julie.
En liten knekk
– Dobbel med helskru var umulig for oss, vi gjorde bare ikke det i Bergen. Men så kom Anatol, og så gjorde alle det. Anatol hjalp mye for utviklingen vår, legger hun til.
For jentene var det en stor sorg da Anatol dro, og i perioder var det plutselig ikke like gøy med turn lenger.
De var unge, men likevel lurte de på om de ikke kunne flytte med Anatol til Oslo. Det ble fort slått ned.
Igjen var det det sosiale som ble det viktige. Venninnene, samholdet, gleden av å være sammen og gjøre det de likte.
Julie og Sara flyttet over fra Bergens Turnforening til Laksevåg turn og IL. Etter en liten stund i klubben kom det frem at Anatol var på vei tilbake til Bergen, og da startet arbeidet med å få ham tilbake.
Dugnadsdrevet arbeid
Kari har aldri selv vært med som trener, selv om hun har bakgrunn fra turn. Hun har dog ikke klart å holde seg borte, og har hatt verv og jobbet mye dugnad for klubbene. Det er lett å anta at hun var med på jobben å få ham tilbake.
Ikke bare i prosessen med å få Anatol tilbake, men ellers i klubbene er det helt avgjørende for dem med engasjerte foreldre. Alt fra administrativt til annet arbeid rundt klubben og utøverne er dugnadsbasert.
Foreldrene deler lidenskapen og engasjementet med utøverne, og gjør en enorm jobb for å legge til rette for turnhåpene. Å få favorittreneren til jentene tilbake igjen, ble derfor et stort mål for dem.
Det tok litt tid, men så var han tilbake som trener for jentene.
Med Anatol kom og en vilje til å satse i klubbene. Fana IL og Laksevåg IL har lenge jobbet tett sammen for å kunne satse på jentene og legge til rett for utvikling i klubben.
Jobbet seg gjennom utfordringene
Med å ha på plass gode trenere, tett samarbeid med Olympiatoppen Vest, toppidrettslinjen på Tertnes VGS og foreldre som står på hver dag, er det ingen tvil om at det er tilrettelagt for de gymnastene som ønsker å satse i Bergen.
Og satsing ble det for Julie og flere av lagvenninnene hennes. Det var Anatol en stor bidragsyter til.
Dynamikken mellom trener og utøver er viktig. Stian og Slava, Sofus og Valentyn, Julie og Anatol. Utad virker det rosenrødt, alt er fint, de får resultater, men også innad, for alle disse tre, vil det alltid være utfordringer på et så høyt nivå.
Kanskje er det nettopp det som gjør duoene så bra. Møte utfordringer, jobbe gjennom det sammen og komme sterkere utav det. Den siste tiden har derfor bare vært en lek, tross skade og covid-19.
– Når vi kommer i hallen er det ikke vanskelig, det er bare gøy. Vi har mye å jobbe med, men når vi vet hva vi skal gjøre, så fungerer det, forklarer Anatol.
Han har ikke annet enn lovord om den smilende bergenseren.
– Da hun var yngre hadde hun masse energi og var litt klovn. Etter hvert har hun blitt smartere, mer rolig, men hun smiler alltid, har masse energi og er positiv. Hun har en veldig, veldig positiv personlighet. Det har hjulpet henne å komme gjennom utfordringene som har kommet hennes vei. Og så har det hjulpet meg. Jeg har vært skeptisk, redd, men hennes positivitet har hjulpet meg veldig.
Stuttgart, VM 2019
Han legger til at de har jobbet mye med å bygge stein på stein. Den første ble lagt da han kom tilbake til Bergen.
Litt etter litt begynte det å vise igjen. Fra 2016 til 2019 tok hun stegene, og da VM i Stuttgart 2019 nærmet seg, var det ikke helt i tankene til moren at Julie skulle til OL.
– Det som er litt rart, er at jeg ikke var bevisst på at det var realistisk. Ikke før kvelden før da jeg leste på bloggen thegymter.net og så at Julie og Julie Søderstrøm var på listen over aktuelle kandidater utenom de vanlige. Da skjønte jeg at det kunne gå veien.
Etter konkurranse var alle veldig spent. Var hun innafor, eller var hun ikke? Kari meldte med Laurens Van der Hout og Antonio Egri, og de var sikre. Julie var kvalifisert til OL.
Julie på sin side var ikke sikker. Da NGTF la ut at hun og Sofus var kvalifisert, kom det fort en melding om å endre det frem til FIG (det internasjonale forbundet) hadde bekreftet det.
Det tok ikke lang tid før både hun, familien, klubbene og NGTF kunne juble. Hun var kvalifisert.
Utfordringene
– Vi har begge hatt troen hele tiden. Og det betyr veldig mye for meg å nå være i Tokyo. Det er OL, det er det største man kan oppnå. Nå får vi igjen for strevet og arbeidet vi har lagt ned. Ikke bare meg, men alle rundt meg som har hjulpet også, sier Julie.
Hun skulle hatt noen gode måneder til å forberede seg. Hun var i siget, hun var god, hun leverte og leverte.
Men ikke alt gikk på skinner.
I Turnkassen hadde de for eksempel ikke FIG-godkjent bom. Det måtte de i første omgang låne før VM 2019.
Hun fikk delta i Vestlandsmesterskapet etter VM, og så var det stopp.
Covid-19 stoppet alt av samlinger, konkurranser og også hallene. Hun måtte, som alle andre, trene alternativt før de til slutt fikk komme inn i hallen igjen.
Da NM 2020 endelig skulle gjennomføres, måtte hun trekke seg på grunn av sykdom.
Man skulle tro at han hadde brukt opp uflaksen sin, men neida. Da kom skaden.
Skadet på verst tenkelige tidspunkt
– Jeg fikk telefon fra Anatol midt under trening, da visste jeg det var noe, forteller Kari.
Hun jobber som kirurg ved Haraldsplass Diakonale Sykehus, og ville vite litt om hva som hadde skjedd for å forberede seg på hva hun kom til. Men hun var rolig. Det gjør ingenting bedre av å stresse seg opp og ase for mye.
Stemningen i hallen var spesiell, ganske alvorspreget.
Heldigvis ble Julie operert raskt, allerede etter få timer. Dette kan ha vært en viktig faktor for å bli klar til OL. Så raskt gikk det hele at Kari kjørte Julie til sykehuset, dro i Turnkassen med yngstedatter, Celine, på konkurranse og dro og hentet Julie igjen etter de var ferdige i Turnkassen.
– Trenere tar skader til seg, og det gjør vondt i hjertet. Du blir knust, bekymret, får ikke sove, tenker mye. Men da Julie hadde fordøyd det, startet vi å legge planene, forteller Anatol.
Det som skjer de neste ukene og månedene beskriver Julie som utøver og person på en god måte.
Det tok henne bare et par dager før hun var i hallen og begynte så smått å trene. Gjorde hun ikke noe selv, støttet hun de andre på laget.
Uvurderlig oppfølging
Hun pushet seg selv innenfor rimelighetens grenser.
Asle Birkeland Kjellsen, som opererte henne, har fulgt henne tett opp, og vært i hallen for å sjekke foten. Fysioterapeut, Søren Bering Klausen, har også vært med å godkjenne belastningsøkning underveis, og også han fikk troen på at dette kunne gå etter å ha sett den positive utviklingen etter operasjonen.
Hun har fått tid til å konsentrere seg om skranke.
Hun har hele tiden vært positiv.
Ikke en dag har hun lagt seg ned og gitt opp eller deppet. Knapt en dag har gått uten at hun har vært i hallen. Hun er fornøyd med de små fremskrittene i hverdagen, har fokus på her og nå, ga aldri opp og tenkte aldri at OL ikke var innen rekkevidde.
– Mamma var glad da jeg fortalte det til henne, men innrømmet at hun ikke helt hadde troen på det. Hun er lege og vet litt om dette, men hun sa aldri noe til meg. Hun lot meg være optimistisk, sier Julie lattermildt.
– Julie er en veldig gladjente, veldig lite komplisert, forklarer Kari.
Optimisten
Det har mange fått kjenne på kroppen. Blant annet Juliane, Aino Namtvedt og Harald Wibye, som trener med henne daglig, og Mari Kanter som har vært i Bergen og trent med dem mens hallene var stengt i Viken.
Julie har vært viktig for dem, men de har også vært viktige for Julie. Anatol presiserer mange ganger at arbeidet som legges ned i hallen og som har gjort Julie klar til OL også skal krediteres til treningsgjengen.
Han kan derimot ikke unngå å skryte over psyken til Julie.
– Jeg er takknemlig for stemningen og handlingene til Julie i denne perioden. Hun har vist et stort idrettshjerte, og det har jeg veldig stor respekt for. Hun var sterk og ga seg aldri, og viste med hele hjertet at hun fortjener dette.
Han nevner at hun har fighting spirit. Moren forteller om lidenskapen som har drevet henne hele tiden. Selv en raus og pragmatisk vestlending må til slutt beskrive følelsene sine.
– Vi er stolte, kjempestolte, av henne og det hun har fått til. Spesielt i denne situasjonen med korona og skaden.
Julie konkurrerer søndag 25. juli kl. 13:20. Sendingen ser du på Eurosport.
– Det gikk fint på podietrening, og klarte øvelsen min. Jeg har litt å finpusse på de trening, og så er det konkurranse, forteller Julie på telefon fra Tokyo.
Småpussen hun snakker om, går på håndstående og å strekke beina litt mer. Kun småting, som hun så fint sier. Trener, Anatol Ashurkov, er enig med henne, og skryter samtidig over profesjonaliteten hun har vist så langt.
– Julie er perfeksjonist, og vi finner hele tiden noe å fikse på. Hun er dedikert, gjør det han skal, gir beskjed. Da er det lett å jobbe med henne, oppsummerer Anatol.
– Julie er proff på alle områder
Man kan ikke bare være fornøyd om man skal heve seg i nivå. Det er derfor Anatol også setter pris på at Julie ser disse tingene selv, og er med å bestemme hva som skal skje videre.
– Hun er voksen på dette området, og vi diskuterer hva som er best å gjøre videre. Hun vet hva som kreves, og kommer med innspill på hva vi skal gjøre. Hun sier ikke bare «ja», og gjør det jeg sier, hun er med å bestemme.
Han har derfor stor tro på at Julie skal få vise seg frem fra en god side under søndagens konkurranse. Hun kunne fortelle at hun kjente litt på en nervøsitet, til tross for tom hall.
– Jeg kjente jeg ble litt nervøs under podietrening, men det gikk fint! Man blir jo litt nervøs generelt når det er konkurranse, forteller hun.
Som Sofus merker også Julie at hun er blant de aller beste i verden i Ariake Gymnastics Center. Hennes pulje består blant annet av Belgia og Tyskland, mens hun i sin gruppe har Lee og Yeo fra Korea, Moreno fra Mexico og Kovacs fra Ungarn. Hun er med andre ord i godt selskap.
Klar for konkurranse
– Det er gøy å se på de andre, og det er mange flinke med. Du ser rundt deg, og alle er på et generelt høyt nivå, ikke bare en her og en der. Alle er hakket bedre enn hva man kanskje er vant med å se. Det gikk litt opp for meg at jeg faktisk er i OL, sier Julie.
Anatol tar derimot det hele helt med ro. Han trives godt i nærvær av gode trenere, utøvere og annet støttepersonell. Etter podietrening er han derimot lite interessert i å snakke om intrykkene fra hallen.
– Det er bra hall, godt opplegg, alt her er fint. Men det viktig nå er at vi fortsetter som vi har, sier han og legger til;
– Det vi gjør i dag er jo å visualisere konkurransedag. Vi har et godt opplegg rundt mat, søvn og forberedelser, så nå skal vi gjøre akkurat som i dag og følge de samme rutinene frem til søndag, så går dette bra.
Podietrening er ferdig for Sofus Heggemsnes, og både han og treneren er godt fornøyd.
– Veldig bra. Veldig, veldig bra. Tommel opp, er det første Sofus klarer si mens de venter på bussen tilbake til hotellet.
Men han klarer likevel resonere seg gjennom apparatene.
– Skranke var bra, men litt dårlig avsprang, så det skal jeg jobbe med. Svinstang er bra, men skal bytte litt om på øvelsen for å være litt mer trygg. I bøyle var det litt rusk, men kom gjennom, og ringer var bra, men der ble jeg litt desorientert av lyset i avspranget.
Valentyn Skrypin, treneren hans, er enig med disippelen sin.
– Han har gjort det han skal, og gjør han det samme på lørdag blir jeg veldig fornøyd. Som han ser ut nå er det veldig bra.
De beste av de beste
Det har vært mange inntrykk for dem etter ankomst, men en ting er begge veldig enig om.
– Det er ikke noe kretsmesterskap her, det er bare toppidrett. Du ser de har forberedt seg godt og alle ser veldig bra ut. Jeg tror det blir meget bra på lørdag, kanskje noen fall her og der. Men det er de andre, ikke meg. Jeg skal ikke falle, sier Sofus spøkefullt.
– Vi har virkelig fått inntrykk av at det ikke er noen turister her, kun de beste av de beste, legger Valentyn til.
Med det har de begge fått tid til å plukke opp en ting og to fra konkurrentene.
– Det er et utrolig bra opplegg her, og det er interessant å se hvordan de andre jobber og forbereder seg til konkurranse, vi lærer litt av de beste, forklarer Valentyn.
Spennende konkurranse
Som de begge er inne på, er det de beste av de beste som er med. Valentyn sier han håper en russer vinner mangekamp, men sier samtidig at Taipei, Japan og Kina ser ekstremt bra ut. Sofus legger også til at amerikanerne ser mystiske ut, og tror de også kan levere varene.
Det er óg noe spesielt med å være i det selskapet for dem.
– Vanligvis er det mange med, også de som er under nivået til de norske. Nå er det kun de beste, og vi får se de spektakulære tingene. At vi er her betyr at vi ikke er langt unna, og det er ekstra motiverende for veien videre, sier Valentyn.
Nå skal de ha to roligere dager med trening og forberedelser til konkurranse lørdag kl. 12.30.
Sofus forteller at han gleder seg mye, men at det er litt kjipt at det ikke er publikum.
– Det blir som en gjennomkjøring, ingen som er på tribunen og roper «Sofus Sofus» eller noe. Men jeg gleder meg, sier han med det vanlige glimtet i øyet.
Og når han er ferdig, venter nok et høydepunkt for ham: maten.
– Matsalen er fantastisk! Jeg har ikke fått teste halvparten ennå en gang fordi jeg skal holde meg til konkurransemat. Men etterpå, da skal jeg opp fire kilo, minst!
Vi ønsker Sofus og Valentyn lykke til med konkurranse!
Han lever drømmen for øyeblikket. En drøm, et mål som oppstod for flere år siden. Sofus Heggemsnes lader opp til hans foreløpige høydepunkt; OL i Tokyo.
– Det betyr utrolig mye å få være med, og etter å ha tenkt på dette i ti år, skal jeg endelig få oppfylle drømmen, forteller Sofus like etter han fikk vite om uttaket.
Men det kunne fort vært annerledes. Han kunne fort drevet med en annen gren innen turn. Da han først fikk lov til å prøve seg, var det ikke sammen med konkurranseturnerne.
– Han startet med breddeparti en gang i uka, det var det jeg tenkte var greit da, forteller Anette Heggemsnes.
Hun er mor til Sofus og har flere gode minner fra barndommen til Sofus og tvillingbroren, Leo.
Startet med lagidrett og ball
De startet med fotball begge to. Et trygt valg, tenkte Anette. De fleste guttene i klassen var der, det var en far fra St. Hanshaugen som trente dem, og så var det noe med å spille på lag, bli vant med å samarbeide med andre rundt seg.
På den tiden var hun alenemor for søskenflokken. At Leo og Sofus drev med samme aktivitet gjorde at hun strakk til. Men hun oppdaga fort at Sofus ikke hørte hjemme på fotballbanen.
Han stod i mål en kamp, og i ren kjedsomhet begynte han å slå hjul. En mor på sidelinjen spurte om han kanskje ville begynne med turn? Sofus selv hadde nevnt turn for Anette, så da var det bare å skifte beite.
Det er de begge glad for nå.
– Det er så rart, det føles litt uvirkelig. Vi er utrolig stolt av ham, hele familien. Samtidig tenker jeg «jøss, nå skjer det».
Da Sofus startet med turn var det lek og morro. Men de ble samtidig testet. Kunne Sofus passe inn på konkurransepartiet?
Trening en gang i uka passet Sofus dårlig. Han måtte ha flere utfordringer. Ikke ulikt som det fortsatt er i dag. Han sier ofte at det er trening som er gøy, spesielt det å lære nye ting og pushe seg selv.
Kunne blitt troppsturner
Anette måtte spørre. Var det mulig for ham å få trene mer? Kanskje være med dem som var et år eldre?
Ting begynte å skje, og plutselig fikk han prøve seg på apparatturn, hvis ikke ville kanskje troppsgymnastikk være tingen for ham.
Han kunne altså blitt en del av det sterke laget til Oslo Turn i troppsgymnastikk.
Istedenfor ble han apparatturner, og etter hvert fikk han også Valentyn Skrypin som trener. Da begynte OL-drømmen å vokse frem for alvor.
– Jeg hadde aldri kommet meg så langt hadde det ikke vært for Valentyn. Aldri i livet, ikke en sjanse i havet. Det hadde ikke gått uten ham.
Sofus, den store skøyeren, han som er full av energi, som alltid finner på noe morsomt, er helt alvorlig når han snakker om treneren sin.
Øynene fokuserer på noe langt ute i horisonten, han smiler ikke. Tankene farer langt bort, til alt de har vært gjennom, til de gode og vonde dagene.
Tøffe kamper
– Han bryr seg om meg, og det har han vist mange ganger. Han var der for meg gjennom tykt og tungt, spesielt de tungene tidene.
Det store smilet hans er noe han er godt kjent for i turnfamilien. Men bak smilet har det også vært mange kamper. Som da han droppa ut av skolen, som da han og de andre gutta i Oslo Turn ikke ville trene på det tidligere landslagssenteret, som da han ikke visste hva han skulle gjøre.
– Jeg var trist, var bare hjemme og kom meg ikke på trening. Da var han der for meg, kom og henta meg, kjørte meg på trening og fulgte meg opp.
Men smilet er tilbake.
For nå handler alt om det som skal skje lørdag 24. juli.
OL blir derimot ikke helt slik Sofus og Valentyn hadde sett for seg. Like etter uttaket fra Olympiatoppen var klart, var treneren helt tom i hodet i følge ham selv.
– Vi har jobbet for dette i ti år, det har vært det store målet, sier Valentyn.
Det store målet var å konkurrere i mangekamp. Alle seks apparater. Et mål om en finale i mangekamp.
Men det målet ble satt en stopper for tidligere i 2021. Kvelden før avreise til EM i Basel skulle Sofus bare gjøre en gjennomkjøring, men under landing i frittstående gikk det galt.
Et kraftig overtråkk på begge anklene, flere uker med skinner, men fortsatt en treningsiver uten like.
Og det er litt slik han er.
I ung alder stod han igjen etter trening var ferdig, for han måtte bare trene litt til. Han skulle bare bli litt sterkere, skulle bare gjøre det elementet litt bedre.
– Det har vært utrolig gøy å trene for å komme hit. Det er hardt arbeid, men det er ikke ille å gjøre det. Det er som å hoppe på trampoline når man er ung; det er ikke tungt, det er bare gøy.
Akkurat nå er alt bare gøy. Et kjapt stopp innom Finland og litt mumi før han landet i Tokyo. En stor kantine med alt en kan tenke seg av mat, en stor utøverlandsby med utøvere fra hele verden. Han har med pannebåndet sitt med det japanske flagget. Og det er kanskje ikke så rart.
Sofus liker anime, og gjennom det har han lært noen japanske fraser.
Da han i 2019 kvalifiserte seg til OL, var drømmen å utforske Tokyo og Japan litt nettopp på grunn av interessene hans. Men det satt covid-19 en stopper for.
Spredningen og utviklingen i Japan har også gjort at OL går for tomme tribuner. Det betyr at hans store støttespiller, Anette, ikke får være til stede og oppleve Sofus’ store opplevelse.
– Vi hadde bestilt tur til hele familien i fjor da det skulle vært, men nå er det helt andre tider. Vi skal nok heie fra sidelinjen og følge med på TV likevel, sier hun.
Som mødre flest på tribunen
Hun er også invitert i studio hos Eurosport på lørdag. Det kan fort bli en opplevelse for publikum om de filmer henne under Sofus sin konkurranse, for ifølge seg selv er hun ikke av det rolige slaget når sønnen konkurrerer.
– Jeg kommer sikkert være supernervøs og få hjertebank. Det får jeg alltid under konkurranser. Jeg tror nesten jeg er mer nervøs enn ham, men jeg prøver å roe meg ned, sier hun, og fortsetter;
– Når man er på tribunen gjør man av og til rare ting. Som når han er i svingstang, så svinger jeg og. Jeg skal liksom hjelpe ham rundt. Jeg kan være den som skriker mest på tribunen, nesten av frykt. Men jeg skriker ikke like mye lengre, sier hun og ler.
Nå, 12 år etter Sofus endelig startet med turn, er hun bare overlykkelig over hvordan det ble. Hun ser hvordan sønnen har blomstret, de gode vennene han har fått og er bare takknemlig for alt.
– De er så uendelig gode venner denne gjengen. Det er det som gjør turnlivet bra. Det er godt at han har hatt Theo, Jacob, Joar og Marius med seg i alle disse årene, og så var det bra å ha utøvere som Stian og Pietro da de var aktive. Hadde de andre ikke vært der, hadde det nok ikke vært like spennende å drive med turn.
Sofus har podietrening onsdag 21. juli og konkurrer lørdag 24. juli 12.30. Sendingen ser du på Eurosport 1.