En pionér gir seg
Året er 2020, og tross noen tilbakefall her og der er landslagskaptein, Sofie Bråten, klar for å gyve løs på sesongen der hun endelig skal få comebacket.
Allerede i februar møter hun til intervju med NGTF, forventningsfull til hva sesongen bringer. Vi snakket om hva som kan bli første konkurranse, comeback-konkurransen, hvordan veien har vært og hvordan fremtiden ser ut.
Men det skulle ikke bli som vi drømte om, som vi håpet.
– Jeg hadde kanskje tenkt litt på det i en måned, men jeg visste ikke helt selv at jeg skulle ta avgjørelsen da jeg gikk på trening den dagen, sier Sofie.
Men en mandag, i Hasle hallen, etter en samtale med trener, Antonio Egri, tar hun valget.
Legger opp
Nå er det nok. Nå gir hun seg med turn som elitegymnast.
– Det var trist å ta avgjørelsen, men det var riktig, forklarer hun.
Flere elementer spilte inn for henne. Hun fullførte utdannelsen i vår, og startet i full stilling 10. august, noe som tar opp mye tid. Men ikke minst er det dette kneet, da. Som aldri ble helt bra etter skaden som kom under konkurranse i Østerrike i 2018.
– Det skulle jo bli mitt år i 2018, minnes hun at hun tenkte.
Hun var fast bestemt på å komme tilbake etter skaden, og Tokyo 2020 lå i det fjerne og ventet. Men så kom en bruskskade og ny operasjon, og så et tredje tilbakefall. Men i 2019 begynte hun da å bli klar igjen.
Klar for comeback, så kom covid-19
Betydningen av Sofie var lett å se, både i klubblaget, Oslo Turn, og på landslaget. Da Laurens van der Hout kom inn som trener i 2018 falt valget på henne som kaptein, og det har hun også vært på klubblaget.
Derfor var det mange som gledet seg over fremgangen hennes, og sammen skulle hun og lagvenninnene erobre 2020.
Det var helt frem til 12. mars, og statsminister, Erna Solberg, stengte ned Norge.
– Jeg var motivert før og under koronasituasjonen, og jeg vet jo ikke om ting hadde vært annerledes om sesongen ble som den skulle, forteller hun om våren som har vært.
Vil fortsette i miljøet
Det har altså ikke vært en lett avgjørelse for henne. Hun har snakket med sin samboer, Henrik Moum, trener i troppsgymnastikk, om dette, og er så glad i miljøet og idretten at et liv uten på mange måter var og er utenkelig.
– Henrik er så positiv og støttende at hver gang jeg pratet med ham om det fikk jeg ny motivasjon og giv til å fortsette, sier hun og ler litt.
– Jeg er ikke ferdig med turn, det er jo ikke derfor jeg gir meg. En av betingelsene til Antonio for at jeg skulle få lov til å gi meg er at jeg blir i miljøet. Og hvem vet, kanskje blir jeg troppsgymnast også.
Hun har hatt småjobber som trener, hjulpet til i trenerroller og er helt rå på koreografi.
– I løpet av kort tid vil hun være den beste koreografen i Norge. Hun er fresh og veldig moderne, og jeg er sikker på at hun fort vil bli involvert i landslaget som koreografitrener, forteller treneren hennes, Antonio.
Han har fått litt tid å fordøye samtalen deres, men klarer fortsatt ikke å se for seg et liv uten Sofie i hallen.
Trist uke for laget
– Det var hjerteskjærende å ha den samtalen med henne. Vi har jobbet sammen i minst åtte år nå, siden hun var bare ei lita jente. Hun er min første elitegymnast på høyt nivå, egentlig den første som traff alle milepælene innen turn. Du kan på en måte si vi har vokst opp sammen som gymnast og trener, så hun har betydd mye for meg, forteller treneren.
Og som Sofie også sier; det var aldri snakk om å la henne gå uten en lovnad om at hun blir i miljøet.
– Hun er kanskje den største, mest kjente og det beste eksempelet for andre i miljøet. Og med vår historie må jeg ha henne her i hallen. Det er viktig både for jentene i miljøet og meg, konstaterer han.
Den siste uka har mildt sagt vært spesiell for mange. Etter å ha tatt avgjørelsen med Antonio gikk veien videre til å fortelle resten av klubbvenninnene.
Håper hun har etterlatt seg ett godt ettermæle
– Jeg trodde egentlig hun skulle ta et ekstra comeback før hun ga seg helt. Men det var veldig trist da hun fortalte det til oss, sier lagvenninne Maria Tronrud.
Nå venter altså en ny hverdag for henne. Og selv om hun ikke skal være gymnast lengre, håper hun at hun gir seg med et godt ettermæle.
– Jeg håper jeg har vist at det går an å drive med turn også etter videregående skolegang. Det er viktig at jenter som driver med turn ser at det kan lønne seg å fortsette etter de er 18 år, og det er jo også den utviklingen man nå ser i resten av verden også. Man kan kombinere studier og trening og fortsatt få det til. Og så håper jeg jo og at forbundet kan komme mer på banen med støtte slik at det også kan hjelpe med å holde flere i idretten lengre.
Reaksjoner fra andre i miljøet
Maria Tronrud
Hvordan opplevde du det da Sofie fortalte at hun skulle legge opp?
– Hun hadde bestemt seg på trening veldig brått, men jeg så det komme litt på grunn av skaden, og fordi hun begynner å bli voksen og skal begynne å jobbe.
– Vi satt der i en ring og fikk nyheten. Det var veldig trist, for jeg har hatt henne i hallen siden jeg var liten. Hun har vært den store fra jeg var liten og til jeg kom på gruppen med henne. Sofie har alltid vært der, alle har sett opp til henne, og hun er en god lagvenninne og mentor. God å snakke med, og en bedre støttespiller.
– Som en avslutning fikk vi brev og drakt av henne. Brevet hun skrev var veldig koselig, og alle fikk personlige brev. Det betydde litt mer enn bare en «takk for meg» og alle var nesten på gråten. Hun la mye i det, alt var veldig koselig. Det var noen dager der det var veldig trist.
Hva har hun betydd for deg og miljøet i Oslo Turn og på landslaget?
– Hun har alltid vært den eldste, alltid hatt en type morsrolle, vært den som passer på og vet best. Det har vært betryggende å ha henne her, og det tror jeg alle har syntes.
– For meg var hun veldig viktig da jeg var yngre. For mange har hun vært en stor inspirasjon og forbilde. Hun har deltatt i VM, vært den beste, opplevde mye. Hun ga meg motivasjon som ung turner. Og så er hun er en fighter, har alltid kommet tilbake, hun er vår comeback queen.
Hvordan blir det uten Sofie på laget?
– Det blir veldig annerledes, og vi merker at hun ikke er der. Hun er en viktig person i gruppa, men samtidig har det vært en rolig overgang da hun ikke har turnet fullt de siste årene.
– På landslagsamlinger blir det en stor forskjell. Hun er den som passer på og fikser alt. Rett og slett en sentral person i gruppa for oss.
Du har jo gått litt i hennes fotspor, og lært av henne. Tror du du vil ta litt over hennes rolle nå?
– Jeg har ikke tenkt på at jeg gjør det bevisst. Men nå er jeg en av de eldste, og tar kanskje over den rollen med å filme og slikt på samlinger. Utenom det vet jeg ikke. Jeg tenker at det kan skje litt naturlig når du mister den personen i gruppa og at noen må ta den jobben.
Antonio Egri
Hvordan opplevde du praten med Sofie?
– Jeg så det komme. Men jeg prøvde å overtale henne til ikke å gi opp, men det er vanskelig å få til denne satsingen med kneet hennes. Men det er trist, og det synes vi alle.
Hvordan vil det bli for deg i hallen uten henne?
– Hadde hun lagt opp for et par år siden, da hun slet som mest med kneet, ville det vært mye verre. Nå har vi fått en gradvis overgang der hun har hatt en litt annen rolle mens hun har vært skadet. Samtidig blir det et tomrom, og heldigvis er det mange flinke jenter med, og noen av dem har allerede begynt å ta ansvar.
Det er viktig for jentene å ha henne i miljøet, men hva med deg som trener?
– Jeg kan ikke se for meg et liv i hallen uten å ha henne der. Dessuten har hun investert så mye i turn, har så mye erfaring og kunnskap å komme med, at jeg skal ha henne med.
Så du ønsker å ha henne med som en trenertype?
– Hun har allerede tatt den rollen litt her og der, men ja, jeg håper hun fortsetter og utvikler seg som trener. Jeg tror nok vi om noen få år vil se henne som for eksempel koreografitrener på landslaget.
Hvordan vil du beskrive Sofie sin rolle i norsk turn de siste årene?
– Hun har skapt et navn og vært det beste eksempelet hun kan være for andre jenter i turn. Bare se på hvordan hun kom tilbake fra skade etter skader, og da ofte sterkere enn før. Jentene har alltid sett opp til henne og brukt henne som eksempel i egen utvikling. Både for meg og andre har det vært til stor hjelp å ha henne i miljøet; hun er voksen, erfaren, fornuftig, insideren som jentene kunne komme til og snakke med. Så hun er nok det mest kjente kvinnelige gymnasten på mange år, og kanskje også den mest populære. Alt i alt det perfekte bildet på turn kvinner i Norge.
Stian Skjerahaug
Er det kjipt at Sofie legger opp nå?
– Ja, det vil jeg si! Hun har vært et forbilde for mange jenter i ganske mange år nå, så det er et tap for turn kvinner. Men på andre siden har hun gitt alt, vært uheldig med kneet, så det er forståelig at hun velger det nå. Et savn blir det uansett.
Hvordan vil du si Sofie har vært med å påvirke turn kvinner i Norge?
– Jeg vil si utviklingen til turn kvinner har fulgt Sofie litt. Hun er en stor del av at de er der de er i dag. Hun fremstår som en ledertype på jentesiden, har noen finaler i world cup og slikt. Jeg mener hun har vært med å løfte nivået, gått foran og gjort det mulig for jentene å føle at de kan klare det, og kanskje også rydde veien for at det er mulig å kvalifisere seg til OL, slik Julie nå har gjort. Hadde hun ikke skadet seg, ville hun garantert vært en sterk kandidat til OL. Hun var villig til å gå all in og satse. Nå var timingen dårlig for henne, og slik er toppidretten, den er brutal. Men hun må ta med at hun har gjort mye for idretten.
Så hun er en rollemodell?
– Ikke bare det, men hun er veldig omsorgsfull og omtenksom. Nås om hun er eldst er hun en god person å ha for de yngre jentene som kommer bak. De føler seg trygg på å si ting til henne som de ikke tørr si til andre, og som hun kan ta tak i og få fiksa opp i.
Tror du hun vil fortsette å sette sitt preg på turn kvinner videre?
– Ja, absolutt. Hun passer til veldig mye, og er jo en god trenerkandidat, med mye erfaring og kompetanse der. Samtidig har hun gode lederegenskaper også, så jeg ser lett for meg at hun kan bli landslagssjef. Jeg har all tro på at hun vil bli veldig flink trener.
Tror du det er viktig for idretten at hun går inn i en slik rolle?
– Det hadde jo vært kjekt å bygge opp en pool med gode, norske trenere, for det har vi ikke flust av. Så en trenerjobb i klubb og landslagstrener på sikt ville vært bra. Hun kjenner kulturen, har kompetansen, spesielt teknisk. Men det er jo selvsagt et valg hun må ta selv hvis hun ønsker.
Pietro Giachino
Hvordan ser du på Sofie som turner?
– Hun har vært veldig viktig for turn kvinner-miljøet på mange måter. Hun har holdt på mye lengre enn de fleste, vært et godt forbilde for mange yngre. Så kom skaden, men hun ga seg ikke, som andre ville gjort. Hun ville komme tilbake, og jobbet hardt for det. Hun er veldig seriøs, viste hvor god hun var og holdt det gående til tross for skadene. Ikke minst har hun en veldig positiv innflytelse og er et stort forbilde. Hun er på mange måter mitt forbilde på det området.
– Og så sier det litt om nivået hun har vært på og, fra å konkurrere i VM, EM og flere andre mesterskap, og levere. I en periode var hun desidert best, alltid god i konkurranser, klarte å holde hodet kaldt og gjorde jobben.
Dere har jo reist og opplevd mye sammen, så du har kanskje et inntrykk av henne utover bare det å være turner også?
– Ja, vi har mange gode minner sammen. Hun er veldig hyggelig, alltid vært utadvendt jente, lett å bli kjent med og fin å ha med tur. Og så har det gjort turene våre veldig hyggelige. Sofie og jeg er på samme alder og på samme bølgelengde, og på sitt beste reiste hun ofte på landslagsturer alene, og da blir hu jo en av gutta. Så sier det litt om hvordan vi hadde det som gjeng da hun i VM Nanning booket om flybilletten for å være igjen og se oss turne.
Forstår du at hun velger å legge opp nå?
– Det gir litt mening at det kommer nå. Hun er ferdig utdanna, har begynt å jobbe, og det krever mye å holde et høyt nivå. Skal du i tillegg jobbe fulltid, kan det være utfordrende. Men jeg tviler ikke på at hun kommer til å være i turnhallen og fortsatt ha en rolle der.