Fighteren som aldri ga opp

Det så mørkt ut, og mange tvilte. Målet om OL, som ble satt for lenge siden, holdt på å ryke etter en akillesskade. For det kunne jo ikke gå?

– Det er en skade som tar lang tid å komme tilbake fra, innrømmer Julie.

Men skjebnen ville det annerledes. Før siste OL-uttak fra Olympiatoppen fikk hun gladnyheten.

– Jeg ble selvfølgelig litt lettet, men mest bare glad, forteller hun.

At akillesen i det hele tatt ble leget og klar til å gjennomføre skranke i OL er det mange som skal ha takk for. Det er et team, inkludert tett oppfølging fra Olympiatoppen Vest, som har stått på for fullt siden skaden i mars 2021.

Startet med kor og ballett

Å være en kandidat til i det hele tatt å nå OL i turn var dog ikke alltid like sikkert.

Selv om hun alltid har stortrivdes i Turnkassen, innrømmer mor, Kari Erichsen, at hun i starten trodde Julie bare kom til å drive med turn sammen med de gode venninnene, for det sosiale.

– Jeg trodde ikke da at hun kom til å gjøre noe stort innen noen idrett. Hun fant gode venninner med en gang, og var like smilende og glad uansett hvordan det gikk i konkurranse. Hun har ikke noe utpreget konkurranseinstinkt, forteller Kari.

Hun er tidligere turner selv, og var selvsagt den som tok Julie med i turnhallen. I løpet av de første skoleårene bodde de i Haugesund.

Tilbudet som fantes da var breddeparti, men det startet før Kari var ferdig på jobb, og derfor var det vanskelig å få det til å gå opp. Istedenfor ble det ballett og kor, hvor Julie fulgte mer med på hva de andre gjorde enn å danse og synge selv.

Turnlivet tok over

Men så flyttet Kari og Julie tilbake til Bergen. Julie var med søskenbarna på håndball og fotball, men det var ikke så spennende. Da hun var 9 år tok Kari henne med i Turnkassen, og et lys ble tent.

– Hun trivdes fra dag en og ville fortsette. Da var det liksom gjort.

Der fant hun fort sin gjeng. De ble et trekløver, Julie, Juliane Amalie Tøssebro og Sara Davidsen.

Gjennom tiden har hun hatt en liten håndfull trenere. Men den som har betydd mest, er Anatol Ashurkov. Han har vært i Bergen i to omganger. Først som trener i Bergens Turnforening, men der var han bare trener for Julie en kort periode før han dro til Oslo.

Men det var da hun ble hekta.

Det var da lidenskapen vokste frem.

– Vi var kanskje 10-11 år da, vi tre rekrutter og tre juniorer. De øvde mye med Anatol på vanskelige elementer, og vi så veldig opp til dem, minnes Julie.

En liten knekk

– Dobbel med helskru var umulig for oss, vi gjorde bare ikke det i Bergen. Men så kom Anatol, og så gjorde alle det. Anatol hjalp mye for utviklingen vår, legger hun til.

For jentene var det en stor sorg da Anatol dro, og i perioder var det plutselig ikke like gøy med turn lenger.

De var unge, men likevel lurte de på om de ikke kunne flytte med Anatol til Oslo. Det ble fort slått ned.

Igjen var det det sosiale som ble det viktige. Venninnene, samholdet, gleden av å være sammen og gjøre det de likte.

Julie og Sara flyttet over fra Bergens Turnforening til Laksevåg turn og IL. Etter en liten stund i klubben kom det frem at Anatol var på vei tilbake til Bergen, og da startet arbeidet med å få ham tilbake.

Dugnadsdrevet arbeid

Kari har aldri selv vært med som trener, selv om hun har bakgrunn fra turn. Hun har dog ikke klart å holde seg borte, og har hatt verv og jobbet mye dugnad for klubbene. Det er lett å anta at hun var med på jobben å få ham tilbake.

Ikke bare i prosessen med å få Anatol tilbake, men ellers i klubbene er det helt avgjørende for dem med engasjerte foreldre. Alt fra administrativt til annet arbeid rundt klubben og utøverne er dugnadsbasert.

Foreldrene deler lidenskapen og engasjementet med utøverne, og gjør en enorm jobb for å legge til rette for turnhåpene. Å få favorittreneren til jentene tilbake igjen, ble derfor et stort mål for dem.

Det tok litt tid, men så var han tilbake som trener for jentene.

Med Anatol kom og en vilje til å satse i klubbene. Fana IL og Laksevåg IL har lenge jobbet tett sammen for å kunne satse på jentene og legge til rett for utvikling i klubben.

Jobbet seg gjennom utfordringene

Med å ha på plass gode trenere, tett samarbeid med Olympiatoppen Vest, toppidrettslinjen på Tertnes VGS og foreldre som står på hver dag, er det ingen tvil om at det er tilrettelagt for de gymnastene som ønsker å satse i Bergen.

Og satsing ble det for Julie og flere av lagvenninnene hennes. Det var Anatol en stor bidragsyter til.

Dynamikken mellom trener og utøver er viktig. Stian og Slava, Sofus og Valentyn, Julie og Anatol. Utad virker det rosenrødt, alt er fint, de får resultater, men også innad, for alle disse tre, vil det alltid være utfordringer på et så høyt nivå.

Kanskje er det nettopp det som gjør duoene så bra. Møte utfordringer, jobbe gjennom det sammen og komme sterkere utav det. Den siste tiden har derfor bare vært en lek, tross skade og covid-19.

– Når vi kommer i hallen er det ikke vanskelig, det er bare gøy. Vi har mye å jobbe med, men når vi vet hva vi skal gjøre, så fungerer det, forklarer Anatol.

Han har ikke annet enn lovord om den smilende bergenseren.

– Da hun var yngre hadde hun masse energi og var litt klovn. Etter hvert har hun blitt smartere, mer rolig, men hun smiler alltid, har masse energi og er positiv. Hun har en veldig, veldig positiv personlighet. Det har hjulpet henne å komme gjennom utfordringene som har kommet hennes vei. Og så har det hjulpet meg. Jeg har vært skeptisk, redd, men hennes positivitet har hjulpet meg veldig.

Stuttgart, VM 2019

Han legger til at de har jobbet mye med å bygge stein på stein. Den første ble lagt da han kom tilbake til Bergen.

Litt etter litt begynte det å vise igjen. Fra 2016 til 2019 tok hun stegene, og da VM i Stuttgart 2019 nærmet seg, var det ikke helt i tankene til moren at Julie skulle til OL.

– Det som er litt rart, er at jeg ikke var bevisst på at det var realistisk. Ikke før kvelden før da jeg leste på bloggen thegymter.net og så at Julie og Julie Søderstrøm var på listen over aktuelle kandidater utenom de vanlige. Da skjønte jeg at det kunne gå veien.

Etter konkurranse var alle veldig spent. Var hun innafor, eller var hun ikke? Kari meldte med Laurens Van der Hout og Antonio Egri, og de var sikre. Julie var kvalifisert til OL.

Julie på sin side var ikke sikker. Da NGTF la ut at hun og Sofus var kvalifisert, kom det fort en melding om å endre det frem til FIG (det internasjonale forbundet) hadde bekreftet det.

Det tok ikke lang tid før både hun, familien, klubbene og NGTF kunne juble. Hun var kvalifisert.

Utfordringene

– Vi har begge hatt troen hele tiden. Og det betyr veldig mye for meg å nå være i Tokyo. Det er OL, det er det største man kan oppnå. Nå får vi igjen for strevet og arbeidet vi har lagt ned. Ikke bare meg, men alle rundt meg som har hjulpet også, sier Julie.

Hun skulle hatt noen gode måneder til å forberede seg. Hun var i siget, hun var god, hun leverte og leverte.

Men ikke alt gikk på skinner.

I Turnkassen hadde de for eksempel ikke FIG-godkjent bom. Det måtte de i første omgang låne før VM 2019.

Hun fikk delta i Vestlandsmesterskapet etter VM, og så var det stopp.

Covid-19 stoppet alt av samlinger, konkurranser og også hallene. Hun måtte, som alle andre, trene alternativt før de til slutt fikk komme inn i hallen igjen.

Da NM 2020 endelig skulle gjennomføres, måtte hun trekke seg på grunn av sykdom.

Man skulle tro at han hadde brukt opp uflaksen sin, men neida. Da kom skaden.

Skadet på verst tenkelige tidspunkt

– Jeg fikk telefon fra Anatol midt under trening, da visste jeg det var noe, forteller Kari.

Hun jobber som kirurg ved Haraldsplass Diakonale Sykehus, og ville vite litt om hva som hadde skjedd for å forberede seg på hva hun kom til. Men hun var rolig. Det gjør ingenting bedre av å stresse seg opp og ase for mye.

Stemningen i hallen var spesiell, ganske alvorspreget.

Heldigvis ble Julie operert raskt, allerede etter få timer. Dette kan ha vært en viktig faktor for å bli klar til OL. Så raskt gikk det hele at Kari kjørte Julie til sykehuset, dro i Turnkassen med yngstedatter, Celine, på konkurranse og dro og hentet Julie igjen etter de var ferdige i Turnkassen.

– Trenere tar skader til seg, og det gjør vondt i hjertet. Du blir knust, bekymret, får ikke sove, tenker mye. Men da Julie hadde fordøyd det, startet vi å legge planene, forteller Anatol.

Det som skjer de neste ukene og månedene beskriver Julie som utøver og person på en god måte.

Det tok henne bare et par dager før hun var i hallen og begynte så smått å trene. Gjorde hun ikke noe selv, støttet hun de andre på laget.

Uvurderlig oppfølging

Hun pushet seg selv innenfor rimelighetens grenser.

Asle Birkeland Kjellsen, som opererte henne, har fulgt henne tett opp, og vært i hallen for å sjekke foten. Fysioterapeut, Søren Bering Klausen, har også vært med å godkjenne belastningsøkning underveis, og også han fikk troen på at dette kunne gå etter å ha sett den positive utviklingen etter operasjonen.

Hun har fått tid til å konsentrere seg om skranke.

Hun har hele tiden vært positiv.

Ikke en dag har hun lagt seg ned og gitt opp eller deppet. Knapt en dag har gått uten at hun har vært i hallen. Hun er fornøyd med de små fremskrittene i hverdagen, har fokus på her og nå, ga aldri opp og tenkte aldri at OL ikke var innen rekkevidde.

– Mamma var glad da jeg fortalte det til henne, men innrømmet at hun ikke helt hadde troen på det. Hun er lege og vet litt om dette, men hun sa aldri noe til meg. Hun lot meg være optimistisk, sier Julie lattermildt.

– Julie er en veldig gladjente, veldig lite komplisert, forklarer Kari.

Optimisten

Det har mange fått kjenne på kroppen. Blant annet Juliane, Aino Namtvedt og Harald Wibye, som trener med henne daglig, og Mari Kanter som har vært i Bergen og trent med dem mens hallene var stengt i Viken.

Julie har vært viktig for dem, men de har også vært viktige for Julie. Anatol presiserer mange ganger at arbeidet som legges ned i hallen og som har gjort Julie klar til OL også skal krediteres til treningsgjengen.

Han kan derimot ikke unngå å skryte over psyken til Julie.

– Jeg er takknemlig for stemningen og handlingene til Julie i denne perioden. Hun har vist et stort idrettshjerte, og det har jeg veldig stor respekt for. Hun var sterk og ga seg aldri, og viste med hele hjertet at hun fortjener dette.

Han nevner at hun har fighting spirit. Moren forteller om lidenskapen som har drevet henne hele tiden. Selv en raus og pragmatisk vestlending må til slutt beskrive følelsene sine.

– Vi er stolte, kjempestolte, av henne og det hun har fått til. Spesielt i denne situasjonen med korona og skaden.

Julie konkurrerer søndag 25. juli kl. 13:20. Sendingen ser du på Eurosport.